Litterær salong

29.03.2007
på Skuret

Det er som om han ikke eksisterer på egenhånd.
Han speiler seg, men har ikke noe speilbilde.
Av og til ser han små glimt av seg selv i øynene til folk.
Folk på bussen, i butikken, i byen.
I øynene deres, der er han. Så ser de bort, eller ned, eller lar blikket hakke mellom lyktestolpene i stedet, og han blir usynlig igjen.
Men han var der, i et kort sekund så han seg selv.

Han er ensom, han lever litt i de tause sekundene etter ”Vil du ha en pose?”, i de smale øynene til kassadama, som lurer på hvorfor han ikke svarer. Han stirrer på henne til hun lener seg mot ham så han kan se den lille klyngen av kviser mellom brystene hennes, og roper POSE!?!, i tilfelle han skulle være døv.

Han ser nyhetene, foroverbøyd i sofaen forsøker han å fange blikket til Lisbet Skei, men hun viker en anelse til siden, hun ser forbi ham,
eller gjennom ham,
eller tilbake på seg selv.

Den elektriske stillheten løper som en streng mellom tinningene hans,
etter at tven er sluknet,
etter at ansiktet til Lisbet Skei har forsvunnet i dragsuget.
Så støvete det er her, tenker han, og drar fingertuppen over skjermen.
Under sofaen,
under senga,
langs listene
og bak kjøleskapet,
store dotter med støv.

Han blir sittende og stirre på den store såten av støv og hår, skitt og hud.
Det er jeg som ligger der, tenker han
og betrakter den grå skyen som synes å sveve et par centimeter over gulvet
Som om han var en slange og hadde krøpet ut av sitt gamle skinn. Rester av hverdagen, rester av ham.
Han har mistet alt dette uten å legge merke til det. Men han føler seg ikke mindre. Huden er ikke tynnere, han har fortsatt hår på hodet. Det er underlig, i ordets rette forstand.
Alt dette støvet, det kan bli et helt menneske. Nok hud til å dekke armer og ben, og hår over hele hodet.



Hun sitter på sengekanten, det høyre beinet brettet over det venstre. Hun er pen. Huden hennes er hvit i det bleke lyset. Mellom de røde leppene balanserer hun en sigarett, blålig røyk legger seg lagvis oppover mot taket.
Han ligger med armene langs siden, ubevegelig, og betrakter henne. Sigarettrøyken danner glidende mønstre i lufta.

God morgen.
Hun hvisker, ansiktet hennes er vendt bort.
Har du sovet godt?

Han kan ikke huske å ha sett denne kvinnen før, eller å ha invitert henne inn. Han lukker øynene, åpner dem igjen.
Hun sitter der ennå.

Hvem er du, hvisker han etter en stund.
Hvorfor hvisker du? hvisker kvinnen tilbake.
Hvorfor hvisker du? hvisker han.
Jeg hvisker ikke, svarer hun.

Han flytter seg nervøst på madrassen, synes plutselig at kvinnen med de røde leppene sitter for nært, at stillheten er ubehagelig og sekundene unormalt lange.
Han tenker på stemmen hennes, God morgen, hadde hun sagt, til ham, som en invitasjon til en samtale,
et bekjentskap,
kanskje til og med vennskap.
Nå er det for sent.
For en latterlig tanke, tenker han med det samme, at det skulle være for sent. Hun sitter der ennå, det er bare å...
Hun gjør et kast med hodet, håret lager bølger i luften.
Han legger merke til at haugen med støv er borte.


Har du støvsugd?
Han angrer med det samme han har sagt det.
Kvinnen med de røde leppene snur seg mot ham, smiler.
Hun svarer ikke, i stedet lirker hun en finger inn under stroppen på kjolen, lar den gli av skulderen. Først den ene, så den andre. Det er som om kjolestoffet smuldrer opp mellom fingrene hennes, og hun er naken.
Hun klyver opp i sengen, legger seg oppå ham. Hun er ikke tung, og han blir ikke forskrekket. Det er som om hun svever over ham. Øynene hennes er grå, og de holder blikket hans fast.
På nært hold ser han at huden hennes er full av sprekker, den ligner et gammelt lerret.
Den røde munnen er helt inntil hans, han puster inn det hun puster ut. Det lukter råttent, morgenånde blandet med sigarettpust, og noe annet, noe ubestemmelig, og innestengt.
Han blir tørr i halsen, kremter.
Hun har et hår mellom tennene, han drar i det. Det er langt, han må bruke begge hender for å få det ut. Hårstrået er vått av spytt, og i enden henger det en liten dott fuktig støv.
Kvinnen ler og presser leppene mot munnen hans.
De etterlater seg et rødt avtrykk.
Han føler seg med ett så levende. Kvinnen med de grå øynene ser på ham, og han fins.




Det er nok best at vi bryter den opp.
De to mennene ser på hverandre, den ene nikker mot inngangsdøra til leiligheten.
Den andre drar nervøst i bukseselene sine, legger øret mot døra og lytter, rister på hodet.
Jeg lukter ingenting, sier han, og flytter vekten fra det ene beinet til det andre.
Kjenner du ham? spør den første .
Kjenner og kjenner...den andre ser opp i lufta, som om han leter etter et passende svar.
Nei, jeg gjør ikke det.
Det er nok best at vi bryter opp døra.

Lufta inne i leiligheten står stille. De myser inn i halvmørket. Ingenting urovekkende så langt. Ingen stank av forråtnelse, ingen lik i taklampa, ingen schæfere som har forsynt seg av sin tidligere eiers hjernemasse.
Den ene trekker fra gardinene, og slipper dagslyset inn.

De to mennene blir stående og stirre på senga. Dyna er brettet til side, og på det hvite lakenet tårner det et fjell av hybelkaniner, som om innholdet av tre års forbruk av støvsugerposer er veltet ut på madrassen.

Sjuke folk, mumler den ene.

Ekfrase

12.03.2007

Oppgave: Skriv en tekst med utgangspunkt i, eller inspirert av, et bilde.





Edward Hopper, Nighthawks, 1942



Han ser på damen ved siden av. Hun er pen. Huden hennes er hvit i det bleke lyset. Det røde håret mot den røde kjolen, han har aldri tidligere sett det som en ideell kombinasjon.
Neglene hennes er røde bloddråper mot den hvite koppen, leppene etterlater et rødt avtrykk på kanten.
Det var hun som satte seg ved siden av ham.
Det knirket i døren, hun slapp inn kjølig natteluft da hun kom. Det grønne blikket sveipet over lokalet, de to mennene ved bardisken, og mannen bak.
Hei, hvisket hun og gled ned på krakken ved siden av ham.
Hun pekte på koppen foran ham på disken.
Og et stykke pai. Hun hvisket fortsatt, stemmen hennes skar mykt gjennom den tause lufta.
Sue. Den spinkle hånden svever i luften foran ham. Han kan se den fremmede kvinnens blod under huden. I det samme setter bartenderen en asjett på disken, og hun trekker hånden til seg for å gripe gaffelen.
Det er tydelig at hun liker paien. Han stirrer ned i kaffen, den er kald. Han kunne bedt om påfyll, men lar være. Kvinnen som presenterte seg som Sue har spist ferdig, i øyenkroken kan han se hvordan hun skyver den tomme tallerkenen til side, smiler. Han ser sigaretten mellom de røde leppene, blålig røyk legger seg lagvis oppover mot taket. Mannen i den andre enden av baren tar frem en pakke Kool fra innerlomma, og alle tre blir sittende og stirre på sigarettrøyken som danner glidende mønstre i lufta.
Lysrørene i taket reiser en vegg mot mørket utenfor, de er lukket inne i lyset. Gatene er tomme, men skulle noen passert den lille kafeen, kunne de ubemerket studert dem der inne fra tvers over veien. En ensomhetens installasjon. Han flytter seg nervøst på stolen, synes plutselig at kvinnen i rødt sitter for nært, at stillheten er ubehagelig og sekundene unormalt lange. Han tenker på hånden hennes, rakt mot ham, som en invitasjon til en samtale, et bekjentskap, kanskje til og med vennskap. Nå er det for sent. For en latterlig tanke, tenker han med det samme, at det skulle være for sent. Hun sitter der ennå, det er bare å snu seg, rekke fram en hånd og... Hun gjør et kast med hodet, håret lager bølger i luften som brytes mot kinnet hans, og han vet at øyeblikket er over. De er fremmede, det eneste de har til felles er natten og en kopp lunken kaffe mellom hendene.

Se på meg

08.03.2007

Oppgave: Skriv en tekst med utgangspunkt i myten om Narcissus.


Se på meg, se hvor stygg jeg er.
En barnetegning, se mor, så stygt!
Jenta mi, så flink du er.
Nei, ikke flink.

Si at jeg er pen.

Se på meg.
Jeg er usynlig.

Jeg speiler meg, men har ikke noe speilbilde.
Som en vampyr, et halvmenneske, atskilt fra resten av verden.
Av og til ser jeg små glimt av meg selv i øynene til folk.
Folk på bussen, i kantina, på byen. Oftest på byen. Bestandig på byen.
I øynene hans, der er jeg. Så sovner han, og jeg blir usynlig igjen.
Men jeg var der, i et kort sekund så jeg meg selv.

Se på meg.
Bare se. Jeg vet du har lyst. Du klarer ikke ta øynene fra meg.
Jeg liker at du ser på meg. Jeg liker å føle at du har lyst på meg, at du syns jeg er deilig.

Så pen du er.

Så pen jeg er.

Jeg vil være som deg.

Du vil være meg.

Jeg flyter, kroppen like under vannflaten. Øynene og nesen over vannet, noen ganger på rygg. Lydene under vann er ulne og innpakkede, hule hjerteslag. Jeg tenker på Linda. Hun var den høyeste jenta i klassen, og hadde hvite øyenbryn. Hun fikk meg til å føle meg pen.
Rundt beina er det kjøligere. Pass deg for vannliljene, stilkene, lange sleipe fangarmer. Hodet under vann, en gang, to ganger, tre.

Hvorfor går du aldri ut? Du sitter alltid her. Hvorfor går du ikke ut?

Jeg liker meg her.

Det kan du ikke. Det er noe annet.

Nei. Jeg har bare ikke lyst til å gå ut.

Jeg tror deg ikke. Jeg vet hvorfor du ikke går ut.

Ja vel.

Det er fordi du er ekkel.

.......

Stygg. Feit. Kvalm, usikker, svett og dum. Ekkel.

Det er stille. Det trykker, presser på, en sulten stillhet under overflaten.

Ikke si det.

Og kvisete. Jeg glemte kvisete.

Hvorfor er du så slem?

Jeg er ikke slem. Jeg er vakker. Du må ikke blande sammen ting.

Ikke si det som er sant.
Ikke fortell hvor du går, eller når du kommer tilbake.
Gå alltid alene, og ikke snu. Den som snur, skal straffes.
Ikke stol på noen.

Han sa at jeg var pen.
Nei, det er ikke sant. Det kan ikke være sant!
Meg?
Så hørte jeg latteren.

(ler) Du behøver ikke si det. Jeg ser det at du ser det.
Og jeg liker det. Jeg liker at du liker det du ser.

Av og til svarer jeg feil med vilje, for ikke alltid å ha rett. For at smilene skal treffe meg midt i ansiktet.

Jeg liker at folk tror jeg er dum.
Det er så lett å forveksle dum med pen. Dessuten liker jeg å overraske, å se hvordan ørene deres blir røde og blikket mykt.

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg gidder å være her med deg.

Ikke gå.

Jeg kan ikke.

Hvorfor ikke?

Det er ingen utgang. Ingen dør, ingen vinduer, det er ikke engang et rom.

Hva mener du?

Det er ingenting. Bare oss to.

Ingenting er tilfeldig. Hvis du følger nøye med, forstår du at det kunne vært unngått.
Jeg kan velge å ligge her.
Jeg har valget mellom å ligge her, eller svømme inn til land.
Jeg velger å ligge her. Jeg velger å flyte.
Huden er blek under vann.
Det finnes ingen svar som ikke allerede er gitt.
Det er ikke det at jeg er dum, jeg kjenner risikoen ved å svømme blant vannliljer. Men så lenge jeg ligger i ro, stilner kanskje samtalen også.
Noen ganger ser folk på meg og lurer på hvorfor jeg ikke sier noe, hvorfor jeg er så stille. Jeg ser spørrende på dem, jeg glemmer at de ikke kan høre det som blir sagt.
Det er ikke et spørsmål om skyld heller. Den kan ikke fordeles, den er allerede min, så det er ingen vits å diskutere det. Dessuten kjeder det meg. Det er det samme med skjebnen. Det forandrer ingenting. Jeg vet hva det står i bøkene, jeg har hørt det ekspertene har å si.
Men jeg trenger ikke hjelp, jeg kan svømme.
Og nå har jeg fortalt deg dette, det burde holde.

Er du sterk?

Jeg er like sterk som du er svak. Men det visste du. Jeg er alt du ikke er.

Se på meg. Se så flink jeg er.

Se på meg. Jeg er så pen.

Se på meg. Jeg synker.

Alt jeg forteller er sant

27.02.2007

Oppgave: Skriv en tekst som åpner med "Alt jeg forteller er sant..."


Alt jeg forteller nå er sant.
Da jeg ble født døde min far. I samme øyeblikk som jeg gled ut av åpningen mellom min mors ben, falt han om og var død. Uten en lyd og uten forvarsel, det var som om han bare sluknet. Dette hendte før det ble vanlig at de kommende fedrene fulgte med sine prustende kvinner inn på fødestuen, de ventet utenfor. Gulvet i venteværelset var grønt, ingen filleryer, bare grønn linoleum.
Min mor hadde rukket å presse ut både meg og morkaken, pleierskene hadde klippet over navlestrengen, vasket meg og tullet meg inn i et lyseblått teppe. Først da hun fikk sitt nyfødte barn i armene, og øynene ble blanke, oppdaget min mor at han ikke var der.
Du kunne ikke sett om min mann står ute på gangen, spurte hun en pleierske.
Pleiersken nikket høflig og forsvant ut døren.
Min mor vugget meg, smilte med øyne som to smale streker, hun var ved å sprenges av trang til å dele denne nye, blendende kjærligheten med noen, med ham.
Lille skatt, hvisket hun ned i det lyseblå teppet, jeg elsker deg så høyt allerede. Snart skal du få møte din far, og han vil elske deg like høyt.
Det gikk i døren, det var pleiersken som kom tilbake.
Der er du. Hvor er min mann?
Det er det jeg vil snakke med deg om.
Hva er det? Fant du ham ikke?
Pleieren så ned i gulvet, bort på døren, ut av vinduet, hun så alle andre steder enn på min mor.
Det var da hun begynte å synge. Min mor åpnet munnen og sang. Den stakkars pleiersken visste ikke hva hun skulle gjøre. Fortvilet forsøkte hun å snakke til henne, men min mor hørte ikke, hun ville ikke høre, hun sang.
Da de kom og hentet meg fortsatte hun å synge, og det har hun gjort siden.
Det er ingen vakker sang, heller ikke en jeg kjenner, men disse fremmede tonene fant veien til henne. Hun makter vel ikke å holde dem inne, eller kanskje hun føler hun skylder den såpass, sangen, siden den valgte henne. Selv tenker jeg ofte at det ikke bare var min far som døde den dagen.

Skrivekurs

med forfatter Aasne Linnestå

23.01.07


Oppgave 1: Skriv en tekst med utgangspunkt i ordene "grønn" og "kirkedør"

Han åpner kirkedøren litt for fort
litt for voldsomt
hodene snur seg
luften er våt
eller er det ansiktet hans?
kirkeklokkene ringer
eller kimer
han husker aldri forskjellen
verden er hvit
han blunker
gnir hendene mot lyset
hodene kommer nærmere, ansiktene
hendene
han smiler til dem
ler
de smiler
men ler ikke
hendene legger seg på skuldrene hans, nedover ryggen
dytter ham
hva er det de vil?
han stritter imot
hendene blir harde
stemmene myke
han skriker
de slipper
hodene vugger som hvite måker på et sort hav
fra side til side
et sus
han løper
stuper
frakken blir våt av det grønne vannet
han legger armene ut til siden
det er deilig å ligge slik og bare flyte
tenker han
jeg skulle hatt en avis


Oppgave 2: Automatskrift, med utgangspunkt i ordet "blått

Rommet er blått, jeg malte det selv, tapetet som var der da vi flyttet inn var oransje og brun og grønn, stygg, tenkte jeg, jeg kan ikke ha besøk her, med det tapetet, jeg må male. Jeg malte det blått, jeg hadde hørt at blått skal virke beroligende, en bra soveromsfarge. Det ble ganske fint. Det ble blått. Kongeblått, tror jeg. Det er lenge siden. Jeg fikk en stor seng, den var kjempestor, høy, man måtte kravle oppi, alle var oppi den senga, vi så på tv. På grand prix, det var fortsatt gøy med grand prix da rommet var blått og senga stor. Stefaren min bygde den senga. Det var før han ble forelsket i meg og prøvde å kysse meg, før min mor drakk altfor mye rødvin og sovnet naken på sofaen med blå tenner. Ikke så blå som rommet mitt, mer lilla, og leppene, sprukne, lilla furer.


Oppgave 3: Automatskrift, med utgangspunkt i ordet "beruselse"

Du er full, sier barnet. Full jeg? Hun ler en kort latter, hark, rustne kremt. Barnet setter hendene i siden, barnet er mammaen. Mammaen er barnet. Jeg er slettes ikke full, lille venn, nå må du gå og legge deg. Det er voksentid nå.
Barnet legger seg. Mammaen tenker ikke mer på barnet, ikke mer enn en mor alltid tenker på barnet sitt, men nå er barnet borte, barnet sover, mammaen er full.
Men barnet sover ikke, det bare later som. Det ligger våkent i 2.etg med dyna over hodet og puster inn og ut klam luft, lytter til mammaen, skrittene, skapdørene som åpnes og lukkes, skuffen, det lille ploppet, barnet ser det som skjer, en film som vises hver kveld, nattkino, en del av livet. Barnet gråter kanskje, kanskje er det sint, kanskje har barnet det helt fint, i mange år, men innerst inne vet både mammaen og barnet at det ikke går bra.
Du er full, sier mammaen til seg selv i speilet, hun snakker med barnets stemme, lager grimaser til seg selv, vrenger de lilla leppene bakover i et avskyelig glis, ler høyt, før hun lister seg inn i stua.
Hun tenner en sigarett, tar en slurk av vinen. Kanskje gråter hun, kanskje har hun det bra, kanskje hun blir lykkelig av denne slurken, eller den neste, kanskje vil hun en dag våkne.
Eller sovne. Hun lener hodet bakover og ser opp på barnet. Vil du ha en slurk, spør hun, barnet svarer ja takk, tar glasset i de små hendene sine, og svelger, ler mot henne med blå tenner, hun ler tilbake, de slår seg på lårene og ler, faller om på gulvet så morsomt er det, eller gråter de? Barnet står på stuegulvet, det røde teppet stikker mot de bare fotsålene, barnet ser på mammaen, mammaen sover, munnen er åpen, barnet stikker pekefingeren inn mellom de sprukne leppene, stryker fingertuppen over mammaens tunge. Den er tørr og hard.
Mamma, sier barnet. Mammaen svarer ikke, hun puster tungt. Mamma du er full, sier barnet.
Beruselse, tenker barnet tjue år senere, jeg er ikke lenger et barn. Jeg er noe annet, noen andre, jeg vil være noe annet, ikke barnet.
Men jeg er mammaen, sier mammaen, jeg vil alltid være det, og du vil alltid være barnet, selv når du er mammaen og noen andre barnet, er du barn, og jeg er mamma.
Du er full, sier barnet som ikke lenger er noe barn.
Ja, jeg er full, sier mammaen, men det er du også.


Oppgave 4: Skriv en tekst med utgangspunkt i et bilde fra barndommen.

Olle fikk en hund.
Ja.
Den het Sniff.
Jaså.
Hun ser ikke på barne-tv. Barne-tv kjeder henne, Sesam Stasjon, hun blir rastløs, vil ikke legge seg, spiser ikke skiven med leverpostei og sylteagurk.
De leser bøker, ligger i senga og leser SVK og Otto er et neshorn, peker på tegningene, Nei det er ikke Roald Dahl som har tegnet det, det er en annen mann, som heter Quentin Blake. Se, moren peker på omslaget, på navnet under forfatterens, med litt mindre skrift.
Kjenner du igjen den bokstaven?
Ku! Den rosa tungespissen leker i hullet hvor tannen har vært. Hun ler.
Tippa Tannlaus, sier moren og pakker henne inn i dyna. I morgen skal vi til frisøren.

Ruben står i porten, han venter.
Skal vi kjøre om kapp? roper han, hun er fremdeles spent fast i setet bakpå morens sykkel.
Ruben har blå regnbukse, han setter seg på trehjulssykkelen og tråkker så fort at beina hans blir til en virvelvind, akkurat som stankelbeinet i tegnefilmen.
Vent på meg, roper hun, men Ruben har forsvunnet.
Der er tvillingene, de har rosa regntøy. De kommer alltid så tidlig, også får de være igjen lenge etter at de andre barna har blitt hentet. Hun har mast på moren om ikke hun kan være i barnehagen like lenge som Marit og Kathrine, men moren sier at det ikke passer med jobben hennes. Hun skulle ønske moren hennes også jobbet i bank.


Er du sikker? Frisøren ser usikkert på moren, blikket hennes virrer mellom jenta i stolen, de lange krøllene, og moren hennes, påkledd, på vei ut.
Ja, hun bestemmer, sier moren og det plinger i den lille bjellen over døra.
Hun skal handle, sier jenta i stolen.
Frisøren stirrer mot døra, nikker umerkelig, før hun snur seg og smiler til kunden sin i speilet. Hvor gammel kan hun være? Fem?
Hvor gammel er du da? Ordene glir ut av munnen, klissete. Hun kremter.
Jeg vil være sånn som Olle på håret! sier jenta i stolen.
Frisøren pumper og pumper på pedalen, hvem faen er Olle?


Oppgave 5: Haiku

Et klassisk haikudikt består av: 17 rytmiske enheter,
3 korte linjer, hvor første linje består av 5 rytmiske enheter,
andre linje av 7,
og tredje linje av 5 igjen.


Basho

gammal dam
Ein frosk hoppar
lyden av vatnet




Piletreet
målar vinden
utan pensel


Haikudiktet skal vise til medfølelse (shion),
og være magert og stramt (hosomi),
tørt og hardt (sabi).
Det skal fortelle om evighet og øyeblikk,
og handler nesten alltid om en årstid.

- etablere et bilde
- utdype bildet
- overraskelse



termometeret
synger basstoner
how low can you go?



snøfnugg
vasker hvite laken
på overtid







"

Lillian

28.02.07

Skrevet med utgangspunkt i en Hjemmet-reportasje om Lillian Müller.

Nå, hva har skjedd her?
Politimannen lener seg på underarmen og stikker hodet inn i bilen. Gerd synes ansiktet hans er ubehagelig nær hennes. Hun kjenner seg varm, håndflatene er klamme, grepet om rattet har sklidd fra ti på to til fem over halv fem.
Hun nøler. Politimannens ansikt kommer enda nærmere. Han er ubarbert, haken hans er pepret med stikkende stubber.
Jeg kolliderte visst, nærmest hvisker hun, og angrer med det samme på at hun ikke hevet stemmen et par hakk.
Nå kjenner hun pusten til politimannen, en varm vind over kinnet.
Plutselig trekker han hodet til seg, retter seg opp, vinduet på førersiden er dekket av politimage og en blank beltespenne. Han ler over taket på den hvite Fiaten. Konebilen, som barnebarna kaller den.
Politimannens hode er tilbake, han drar den solbrune neven over munnen, som om han vil fjerne alle spor av det upassende latterutbruddet.
Gerd åpner den lille luken i dashbordet og rekker ham vognkortet, roter litt i vesken etter portemoneen med førerkortet.
Jaha...Gerd, sier politimannen og gransker sertifikatet hennes.
Vil du nå fortelle meg hvordan du klarte å kræsje både med bilen foran deg, OG bilen bak deg?
Leppene hans strammer seg. Igjen fører han hånden mot munnen, setter tommel og pekefinger i hvert sitt kinn og trykker. Han ligner en fisk.
Det er usjarmerende å fikle slik med fjeset, tenker Gerd. Det er et tegn på usikkerhet.
Rundt bilen hennes har det samlet seg en liten gruppe mennesker, de står på fortauet, noen ute i kjørebanen, og peker på henne. Lener hodene mot hverandre, gestikulerer, går frem og tilbake langs den lille Fiaten. Et par av dem ser sinte ut, de rynker pannen og slår ut med armene. Det er pinlig, synes Gerd, og glir umerkelig litt lenger ned i setet. Aller helst skulle hun glidd helt ned på gulvet, til pedalene, men det er lite trolig at hun ville fått plass. Det er jo en ganske liten bil, og hun har jo lagt på seg litt i det siste.
Det er alle festlighetene, tenker hun bittert, nasjonaldagen, datterens fødselsdag den 16. juni, de late dagene på hytta i Mandal, med rips og vaniljesaus, fløteis og hveteboller fra Edgars bakeri.
Gerd, går det bra?
Politimannen prikker henne i skulderen, hun blunker forfjamset.
Det er viktig at du forteller meg hva som skjedde, forstår du det?
Gerd retter seg opp i setet, nå snakker han til henne som om hun var et barn.
Vet du hvem Lillian Müller er? Hun hever øynenbrynene og gjør seg hard i ansiktet.
Politimannen tenker seg om et øyeblikk, så smiler han, uten hender.
Er ikke det hun pornodama?
Hva!? Gerd kaster indignert på hodet. Pornodame? Lillian Müller er en flott kvinne, men ja, det kan hende at noen av hennes tidligere bedrifter har vært en smule, hva skal jeg si, på kanten, men hun har virkelig tatt seg sammen, og vet du hvor gammel hun er, jo det skal jeg si deg, hun er 55 år gammel, f e m o g f e m t i, og det ville du aldri gjettet ved å se på henne, hun ser ikke ut som en dag over tredve, og det helt uten plastisk kirurgi! Vel, hun har riktignok operert brystene, men det hadde hun virkelig ikke behøvd, spør du meg, for hun er så flott, holder seg så godt!
Politimannen ser uberørt ut. Gerd er skuffet over mangelen på respons etter et fyrverkeri av en forsvarstale.
Jaså, sier politimannen, men hva har Lillian Müller med kollisjonen din å gjøre?
Jo, du skjønner, Gerd griper siste nummer av Hjemmet, som ligger på passasjersetet, holder det frem mot politimannen,
tett opptil ansiktet hans.
I denne reportasjen om Lillian, hun blar raskt gjennom bladet mens hun snakker, forteller hun nemlig om hvordan hun holder seg så godt. Hun avslører hemmeligheten sin.
Gerd kremter og leser høyt fra ukebladet: ”...Ledig tid brukes til både fysisk og psykisk trening. Lillian går mye i trapper, og s t r a m m e r l å r o g r u m p e n å r h u n k j ø r e r b i l ."

Frobenius vs Marstein

17.01.07

En liten dekonstruksjon av en bitteliten del av Trude Marsteins "Gjøre godt" - i Nikolaj Frobenius' ånd.

P E T E R

Det lukter kaffe og gamle epleskrotter, dørene glir opp med et sukk. Peter planter først det ene beinet, så det andre, på perrongen. Blir stående. Etter en stund er det bare ham igjen, de andre reisende har forsvunnet i omfavnelser og sølvgrå stasjonsvogner.
Han drar trillekofferten etter seg over den lunkne asfalten, det bråker, vibrasjonene brer seg oppover i armen hans. Blikket sveiper over stasjonsområdet, forsikrer seg om at ingen er der, Karoline, det kunne hende. Det første møtet, å møtes igjen, med en støyende trillebag, en slik gamle damer gjør innkjøp med. Han er flau. Ingen skikkelige mannfolk bruker trillebag. Langsomt rusler han langs fortauene på vei mot hotellet, han bærer kofferten i hånda, den er tung, men han orker ikke bråket. Orker ikke at de små plastikkhjulene skal skjære natta i to. Det er nesten magisk, lyset og stillheten. Luktene. Han stanser i bunnen av en bakke. Der oppe, øverst til høyre, ligger huset han vokste opp i, der ligger foreldrene og sover. Før han får tenkt seg om, er han på vei opp bakken, skritter over det grønne stakittgjerdet han brukte tre dager på å male, den sommeren han fylte seksten. I hagen ved siden av lå hun, fire år eldre og nabojenta, og solte seg toppløs. Brystvortene, den brune huden, de langsomme penselstrøkene.
Han stiller seg under epletreet, mellom greinene har han utsikt til foreldrenes soverom, og ved siden av, gutterommet. To svarte hull på den hvite veggen, som øyenhulene i en hodeskalle. Han strekker ut hånda og plukker et eple. Det er fortsatt kun en kart. Han blir tørr i munnen, den bitre smaken henger igjen lenge etter at han har spyttet ut de halvtygde bitene. Han løfter kofferten, og skal til å svinge beinet over gjerdet da han ser henne. I nabohagen, hun står der, urørlig, og stirrer på ham. Det blonde håret lyser i halvmørket. Hun er kledd i en liten nattkjole, ikke noe mer. Føttene er bare, han ser på gresstråene som stikker opp mellom tærne, så anklene, de smale leggene. Lårene og magen som er dekket av det blanke stoffet. Brystene, fremdeles varme av sola. Han lurer på om brystvortene er stive. Han har lyst til å ta på dem. Han har alltid hatt lyst til å ta på dem, ta dem i munnen, erte dem med tungen.
Karoline, hvisker han.
Hun løfter kjolen. Han slipper kofferten.

Han sitter ved kjøkkenbordet. Moren står med ryggen til, hun koker kaffe.
Så hyggelig at du stakk innom, Peter. Hun smiler et sted inne blant rynkene.
Han smiler tilbake, nikker. Ansiktet kjennes stivt, det gjør vondt å smile. Huden sprekker og skaller av i store flak, som malingen på morens stakittgjerde. Han føler seg naken. Gammel.
Når begynner du i den nye jobben?
Peter kikker på den blinkende klokka på komfyren, halvveis skjult bak fett og noe som kan minne om tomatsuppe.
Klokka tolv, sier han. Om to timer og tjuesju minutter.
Han tar med seg kaffen og setter seg på trappa. Lufta er tjukk av blomster, han har vondt i hodet etter å ha tilbrakt natta under epletreet i hagen. En lang stund sitter han sånn, med øynene lukket, ansiktet tines langsomt opp. Han tenker på Karoline, på kroppen hennes, blodet blir varmt, det koker. Han åpner øynene. I et kort øyeblikk er han blendet, verden er en svimlende ballett av gule og oransje rundinger. Så ser han henne. Hun ligger midt på plenen, på et rødt håndkle. Hun leser noe, en bok, han klarer ikke å se tittelen. Boken kaster skygge over den nakne overkroppen.

Uff.
Han skvetter. Moren står i døråpningen bak ham.
Kan du skjønne hvorfor de må sole seg toppløse, ungdommen.
Hun rister på hodet, og ser ned på Peter.
Peter?
Karoline, mumler han.
Moren ler. Karoline, ja. Hun lå også slik, husker du?
Hun rister og rister på hodet, og han tenker at snart må noe løsne der inne. Hele tiden stirrer han på brystene. Brystene og det røde håndkleet. Morens stemme er en flue, en doven spyflue han forsøker å vifte vekk.
Eplet faller ikke langt fra stammen, sier spyfluen og surrer videre.

En gravstein søker sin fortelling

10.01.07

Oppgave:

Arbeidstittel : En gravstein søker sin fortelling
Arbeidsform : Grupper á 3
Forarbeid i gruppa : Finne felles gravstein, retning og idé med utgangspunkt i den døde.
Individuelt arbeid : Skrive en tekst knytta til en epoke i den dødes liv.
Gruppearbeid : Skape en samlet historie av de tre individuelle fortellingene.
Hensikt: Å bruke narrative grep på en bevisst måte i etterarbeid av teksten.

Jeg jobbet sammen med Aleks og Mari, mitt bidrag til teksten er den siste delen, hvor lille Helge sover. Gravsteinen fant vi på Vår Frelsers gravlund.



L i l l e H e l g e

Helge er et fint navn, tenker jeg og svøper den lille bylten i tørre håndklær. Han får fortsatt næring fra brystet, og lille Helge er tydelig sulten.
Er det en begynnende hoste der nede i håndklærne, eller er det bare en mors overfølsomhet? Det er nok ingenting, slik far ofte sa. Jeg vil også hjelpe andre, slik han gjorde. Tenne nytt håp for familier som sørger. Finne en livsviktig kur mot sykdommen jeg kjenner følgene av så altfor godt.
Nå hostes det igjen.

Utenfor faller snøen, og demper det som er av lyd.
Et vinterkaldt Oslo har suset fra vinden som eneste musikk gjennom gatene, et ekko av seg selv i tomme smug. Bare vekteren går sin langsomme marsj gjennom byen på kvelder som denne, og slik jeg sitter i vinduskarmen, kan skyggen hans skimtes langs hushjørnene. De går der sammen, men samtidig alene, vekteren og vinden.
Jeg gråter.

Som alle andre kvelder, ser han henne. Hun sitter urørlig inntil det kalde vinduet, men har visst fått selskap det siste året. Hvis det da ikke er tjenestepiken i huset, som bare passer den lille, bestandig tullet inn i kostbare tepper? Han husker godt den lille jenta som satt slik, og så etter faren sin helt til han gikk bort i sommer. Nok et offer for tuberkulosen, sykdommen som stille griper om skjebner, og tar livet av langt flere personer enn byens kjeltringer.
Han er sikker på at det er henne.

Med den lille i armene, da er hun kanskje eldre enn hun ser ut, det må han innrømme.
Øynene hans er ikke unge lenger, men der de har sviktet, har hukommelsen tatt over.
Han nikker stille for seg selv, og lar vinden drive tankene vekk.
Han kan hver minste gate, hver minste vei, og kjenner alle byens smug.
Han vet akkurat når han skal synge, for skrittene er gjennom vintre og somre blitt et system hjernen bruker som klokke. Han merker seg detaljen om jenta i vinduet og tipper alderen hennes for seg selv.
Uvitende om at til neste år vil hun atter sitte alene i karmen.



Han ligger der så stille og blank og ser på meg.
Du har alltid hatt et sånt skarpt blikk, helt siden fødselen.
Han har det uttrykket mange får når kroppen ikke vil henge med, men hjertet vil leve. Ansiktstrekkene har bleknet, og øyelokkene svakt søvnige, men blikket er skarpt.
Shhhhh, sier jeg og legger en kald klut på pannen. Den er varm og fuktig, han har sprunget flere mil uten å forlate sengen. Bena ligner en klump under teppet. Hele kroppen i halve sengen. Denne gutten jeg forguder, disse øynene som stirrer hull i brystet uten å blunke. Mamma, jeg er tørst.
Du kan ikke drikke noe ennå kjære deg. Snart.
Munnen som blir hengende, halvåpen etter et spørsmål.
Du er så nydelig lille venn. Han sikler, han puster. Ennå. Det er ikke over. Det går aldri over når dette er over. Noen må komme nå. Det surkler. Små spyttbobler i munnviken, den har sprukket. Det må svi, det svir. Jeg tørker forsiktig. Han bare stirrer. Så vondt når vinden blåser gjennom hullet.
Mamma. Stemmen er slepende og stille.
Jeg skulle vist deg isbreen. Alle mennesker burde se snøen falle på isbreen før de dør. Knokene hans som er så tørre, huden nesten blå, gjennomsiktig. Jeg må hente noen nå ellers mister jeg alt jeg har. Vannet ser blankt ut.
Gutten min, så trøtt du er. Mamma skal bre over deg nå, så skal du få noe å drikke.
Jeg setter meg på en stol og holder hånden hans i min. En mild lukt av såpe.
Det kommer til å gå fort.



Lille Helge sover. Det vesle ansiktet, den myke huden over de barnlige trekkene, en lett rødme.
Øyelokkene, med farge som skummetmelk, nesten gjennomsiktige.
Og bak dem...
Hva drømmer lille Helge?
De bløte leppene er krummet i et nesten usynlig smil.
Hva smiler lille Helge av?
Å fange sin første fisk.
Faren som rusker ham i luggen. Bra, gutt.
Å slippe fri sin første fisk.
Å sykle, de første nølende tråkkene.
Skrubbsår.
Plaster.
Og et kyss.
Varme sommerkvelder, mors latter, duften av nybakt brød.
Å være best i klassen på sju-gangen.
Å stå på kanten av timeteren, og ikke tørre å hoppe, men gjøre det likevel.
Den vakreste jenta i verden.
Å kysse den vakreste jenta i verden.
Mykt kjolestoff mot fingertuppene, varm hud, myk kropp.
Å miste den vakreste jenta i verden,
for så å oppdage at verden er full av vakre jenter.
En lykke så stor at den kjennes som sorg
fordi hjertet er nær ved å briste.
Å kalle sin mor for bestemor, dra på fisketur og ruske en gutt i luggen.
Sette fri en fisk.

Lille Helge sover. Han enser ikke moren som bøyer seg over ham og kysser det runde kinnet, stryker varsomt over det fredfulle ansiktet, det vesle hodet som hviler urørlig på puten.
Lille Helge sover , han drømmer ikke, han hører ikke moren hviske farvel.

Gutt (11)

06.01.07


Oppgave: Skriv en fortelling om en dag i en 11 år gammel gutt sitt liv - fra morgen til kveld. Fortellingen skal ka maks. 40 setninger. Teksten skal formidle guttens karakteristika (lynne, verdier, holdninger, væremåte osv.) og handlinger.
Teksten skal publiseres i et magasin for foreldre med skolebarn.

Hensikten med oppgaven er å bruke prinsippet om å skape leseopplevelse gjennom bruk av tomme plasser som fortellingsåpner for mottaker.


Vennen, du må våkne.
Mora rugger ham fra side til side, ansiktet hennes er oppsvulmet, som om det holder på å smelte.
Våkne, klokka er sju.
Ordene er klissete, som dobbeltsidig teip.
Hun smører matpakke til ham, står ved kjøkkenbenken og skraper videre med den rustne stemmen. Baksiden av lårene hennes er bulkete, eller boblete, mange små groper tett i tett. Han lukker øynene mens han tygger grovbrød med jubelsalami, og forsøker å ikke tenke på at mora går i oppløsning.

Etter skolen blir Sjur med ham hjem. Han har ofte med seg noen hjem, nesten hver dag. Det er alltid de som spør, aldri han. Det er så morsomt hjemme hos deg, sier de. Du får lov til så mye, også har du så mange tv-spill. Mora di er kul, jeg skulle ønske mora mi var sånn. Sier de.
Klokka seks roper mora fra kjøkkenet.
Ansiktet hennes har krympet igjen.
Nå er det middag, kanskje Sjur vil spise sammen med oss?
Han ser på mora, gransker henne. Øynene hennes er grønne, hun blunker sakte, det høyre øyelokket er litt treigere enn det venstre. Han har sett bilde av henne fra da hun var ung, klassebilde, hun var den peneste av alle.
Kan du ikke spørre Sjur om han vil ha mat?
Leppene hennes er rynkete, myke furer som former sløve ord. Midt på leppene, både opp og nede, som et skille mellom den spyttvåte innsiden og det tørre utenfor, løper en blålilla strek. Tennene er også blå, det ser ut som hun har spist blåbær.
Sjur må hjem, sier han og går inn på rommet.
Sjur, du må gå.
Hvorfor det?
Fordi vi skal spise.
Hva skal dere spise da?
Pølser i brød.
Sjur stirrer på ham. Pølser i brød?, sier blikket hans. Til middag?
Kan ikke jeg spise her? spør han, tynt og håpefullt.
Nei.
Hvorfor ikke?
Fordi mamma sa det, at du måtte gå hjem.

Han ligger i senga, hører mora romstere på kjøkkenet. Hun har vært inne og sagt god natt, hun luktet røyk og snakket masse med den hvislende stemmen. Han lukket øynene og lot som om han sov.

Han tenker på den heksa i Trollmannen fra Oz, vestheksa, og hvordan Dorothy og de andre måtte drepe henne, slik at de kunne få det de ønsket seg. Dersom han helte en bøtte vann over mora, kanskje hun også ville smeltet da.

Oslo 2050

Utstilling på rådhusplassen 15. desember 2006

Sjekk ut hjemmesiden:

www.oslo2050.no

Hvordan vil Oslo være i 2050? Hvordan ser byen ut? Hven styrer landet? Hvordan er det å leve i Oslo i 2050? Hvilke nye ord og oppfinnelser har vi fått?

Et samarbeid mellom Tekst og AD.

Jeg var på gruppe med Naomi (AD), Rannveig (TXT), Markus (TXT) og Jens (AD). Vårt prosjekt fikk navnet Kollektopol.

Den hellige Magne av midtrekka

En personlig og subjektiv betraktning av Anders Hegers essay, publisert i spalten Heger på søndag i Dagsavisen, 24.12.06, med utgangspunkt i de tre narratologiske nivåene.

http://www.dagsavisen.no/debatt/kommentar/article2485778.ece


Denne teksten ble publisert på julaften. Den handler i utgangspunktet om noe som for mange er synonymt med høytiden, nemlig juleevangeliet. At høytlesning fra Bibelen, idet julen ringes inn, ikke forekommer i de fleste hjem i våre dager, er nok sannsynlig, men for noen er det visst tradisjon at elever i barneskolen dramatiserer evangeliet om Jesu fødsel i dårlig ventilerte gymsaler fulle av nervøse familiemedlemmer.
Vi satte opp Folk og røvere i Kardemommeby. Jeg var esel. Etter Anders Hegers mening er dette trolig en bedre rolle enn juleevangeliets vertshusholder. Eselet i Kardemommeby, altså jeg, var med i de fleste scener, og om jeg ikke husker feil, så fungerte jeg også ypperlig som sufflør, der jeg stod på alle fire og hvisket replikker til mine stotrende klassekamerater. Eselet reddet den forestillingen. Vertshusholderen reddet ingenting. Han er jo ikke engang nevnt i den bibelske fortellingen, skriver Heger. Han er bare fyllmasse, lagt til for enkelhets skyld.
Eller...reddet vertshusholderen kanskje julen? I det minste juleevangeliet. For hva hadde skjedd dersom denne mannen ikke hadde forvist Josef og hans høygravide kone til stallen? Dersom han hadde gitt dem et rom, spandert det på det stakkarslige paret. Sett at han lot dem sove der, og Jesus ble født på et vertshus, og ikke i en stall, lagt i en seng, og ikke i en krybbe. Vertshusholderen hadde våknet midt om natten av febrilsk banking på døren, og søvndrukken funnet en lang kø av sauer, hellige konger, esler og gjetere på trappa. Det er fullt, hadde han sagt, litt oppgitt, pell dere vekk! Og jesusbarnet hadde ikke fått noen gaver, ingen røkelse, ikke noe gull, ikke engang et lite lam. Det hadde ikke blitt rare evangeliet å framføre i en gymsal, men det hadde handlet om nestekjærlighet.

Men fortellingen er der allerede. Den er skrevet, fortalt og fortalt igjen. Vi kan den, alle sammen, kristen eller ei.
Vertshusholderen er en representant for alle sine kolleger som viste bort Josef og Maria. Han er et påfunn fra lærerværelset, og dermed også den nestekjærligheten han utviser med replikken ”...men dere kan sove i stallen”.

Det er en fin, liten historie om Magne, den tykke statisten, og hans portrettering av vertshusholderen i klassens julespill. Magne vekker medfølelse, han er nervøs, men han kommer seg gjennom det. Men så drar Heger en parallell fra vertshusholderen til oss. Vi er Magne, vi er statister, sier han. Josef og Maria blir flyktninger, asylsøkere, herberget blir Norge. Nå handler det plutselig om flyktningepolitikk. Teksten skifter fra julehygge til tam samfunnskritikk. ”Det er fullt”, sier Magne, ”men dere kan sove i stallen”. Hvor er stallen? Et slitent asylmottak på en nedlagt flyplass på Lista? Er det nestekjærligheten Heger snakker om?
Når Heger sier at vi er statister, fratar han oss all betydning, foruten den å ta opp plass og bidra til å gjøre det hele mer troverdig. Statister i et stykke som allerede er skrevet, med et utfall som allerede er bestemt. Er det verdien av å være et menneske? Å bli tildelt en rolle som er skrevet inn i etterkant, for at den tykke, uinteressante eleven også skal få være med i forestillingen...i evangeliet etter Bjarne Håkon Hansen.

St. Jørgensvei

23.10.06

Oppgave:

Lag en fortelling om denne gaten i Oslo med utgangspunkt i klokkeslettene 08.00 om morgenen, 18.00 om ettermiddagen, 02.00 om natten.

St. Jørgensvei

Utgansgspunktet for teksten er observasjon, arbeid med retning og idé. Tekstlig utfordring er å lage en fortelling og/eller framstilling som karakteriserer gaten/stedet gjennom et døgn


Det er kjølig, hun trekker kåpen tettere rundt seg. Solen har ennå ikke stått opp, alt er badet i et rødlig skjær fra gatelyktene. Bilene, blokkene, trærne, alt får et litt mystisk drag over seg. Til og med hendene hennes, hun kjenner dem nesten ikke igjen. De ser unge ut. Blodårene og leverflekkene er ikke synlige i dette lyset. Hun sjekker armbåndsuret igjen. Fem på åtte. Hun lener seg litt frem, speider nedover gaten. Ikke ennå.
Det er stille. Søppelbilen har vært her, den vekket henne med et velsignet bråk. Nå står hun her og venter. Trærne er gule, fortauene er gule, bladene slipper langsomt taket og daler mot bakken. Hun satt ved kjøkkenbordet i natt og betraktet høsten. Hun fikk ikke sove, og gikk på kjøkkenet for å ta seg litt vann. Det var så vakkert. Så rolig. Det eneste som levde var løvet. Hun og høsten.
Det ligger en barnehage like rundt svingen fra der hun bor, nå begynner den å fylles opp for dagen. En liten pike småløper forbi på fortauet, moren følger noen meter etter. Plutselig spretter et eple ut av pikens ryggsekk, det ruller bortover asfalten. Piken bråsnur. Eplet mitt! roper hun fortvilet. Moren bøyer seg ned og plukker opp eplet, og piken løper videre, vasser i det gule løvet, ler høyt.
Den gamle damen smiler også, nikker til moren idet hun passerer. Hun nyter disse glimtene av liv. Når hun kommer hjem om kvelden, har barna blitt hentet, fedrene har kommet hjem fra arbeid, middagen står på bordet, og gaten er stille igjen. Hun ser på klokken, nå er den over åtte. I det samme hører hun motordur. Den hvite minibussen strever seg opp bakken. Der sitter Linda og Synnøve, hun vinker. Berit fra senteret vinker tilbake. Lukten av kaffe slår i mot henne i det hun klyver inn.

Semiotikk er uunnværlig

19.- 20.10.06

”Semiotikk er uunnværlig”, en artikkel av Kjell Lars Berge

Oppgave:

1. Les nøye gjennom vedlagte tekst
2. Lag et kort handlingsreferat av teksten (maks 10 setninger)
3. Analyser tekstens innhold og form. Dere skal i analysen trekke inn hvordan den knytter an til de retoriske begrepene ethos, logos, pathos;topos og dispositio; troper og figurer: I tillegg skal dere også bruke semiotikkens syn på tekst som tegn med vekt på forholdet paradigme/ syntagme og denotasjon/konnotasjon.

Handlingsreferat av ”Semiotikk er uunnværlig” av Kjell Lars Berge:

Berge innleder med å definere semiotikken, og stiller spørsmål ved manglende vektlegging av den ved innledende eksamen på norske universiteter. Innledningen avsluttes med å spørre om tegnvitenskapen faktisk kan ses på som en vitenskap. Han forteller at semiotikk vokser i akademisk anseelse i Norden. Semiotikere skiller mellom uttrykk og innhold. Semiotiske egenskaper oppstår gjennom samhandlingen mellom disse. Som eksempler på likhetene mellom semiotiske grammatikker og semiotisk mediering, viser han til karakterskalaen fra 0 til 6, og en barnetegning. Tallet 4 gir deg en forståelse av hvor flink du er i et skolefag. I barnetegningen er den sosiale relasjonen mellom far og sønn som medieres semiotisk. Berge avslutter med å si at semiotikken er tilstede i alle fag som studerer mennesket.

Analyse av ”Semiotikk er uunnværlig” av Kjell Lars Berge:

Ethos: Forfatteren er professor i tekstvitenskap ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap. Artikkelen er et bestillingsverk for Apollon, et forskningsmagasin som utgis ved Universitetet i Oslo. Dessuten er han pappa.

Logos: Han henvender seg til mottakers fornuft ved å argumentere med faglig innsikt. Han bruker eksempler som ’alle’ kan identifisere seg med (barnetegning og karakterskala).

Pathos: Berge forteller om sin lille sønns tegning. At Berge pleide å fortelle eventyr, sønnen ble redd etc. Han spiller også på mottakers emosjonelle reaksjon når han diskuterer karakterskalaen.

Topos: Berges argumenter er satt sammen av egne (faglige) synspunkter, andre fagpersoners uttalelser om emnet (f.eks. Vygotskij og Kjørup) og den generelle (akademiske) oppfatningen av emnet.

Dispositio: Artikkelen er skrevet med et tradisjonelt retorisk utgangspunkt. Han innleder med å presentere bakgrunnen for artikkelen. I artikkelen argumenterer han først for en side, før han setter opp et motargument. Slik belyser forfatteren forskjellige sider av problemstillingen med referanser til både dagligliv og fagmiljø. Til sist oppsummerer han argumentene og konkluderer.

Troper: Berge snakker om en viss løve. Løven er en metafor for semiotikken.

Figurer: Interrigatio: Retoriske spørsmål. Hele avsnittet om løven og 68-generasjonen består av slike.

Paradigme: Professoren skriver etter et retorisk mønster (akademisk språk og argumentføring) for en bestemt diskursgruppe (ansatte og studenter ved UiO).

Syntagme: Forfatteren gjør personlige valg for å gjøre teksten mer tilgjengelig for leseren. For eksempel ved å bruke troper og figurer.

Denotasjon: 0,1,2,3,4,5,6 – en kronologisk tallrekke.

Konnotasjon: For elever ved videregående skole, betyr tallrekken kvalitative vurderinger av elevenes prestasjon. Videre kan karakteren 4 oppleves som svært bra for én elev, og mindre bra for en annen.

Koffert

16.10.06

Oppgave:

Skriv fem tekster, maks. 10 setninger: En mann eller en kvinne går av toget på en stasjon. Han/hun bærer en koffert bort over perrongen.

Situasjon 1: Kofferten er fysisk tung

Situasjon 2: Han/hun er lykkelig

Situasjon 3: Han/hun er svært ulykkelig

Situasjon 4: Han/hun er blind

Situasjon 5: Kofferten er stor og litt uhåndterlig, og han/hun samtaler gående med en annen


SITUASJON 1 : FYSISK TUNG KOFFERT

Hun nærmest hopper ut av toget, lett, som klemmen hun gir ham. Hun smiler. Han ser på kofferten hennes. Hun smiler fortsatt. Han svelger. Han bøyer seg ned og griper håndtaket på kofferten. Den har ikke hjul. Hun danser bortover perrongen. Hun er vakker. Han retter seg opp, eller han forsøker å rette seg opp, men rykkes tilbake, det svir i skulderen. Han ser på kofferten, han ser på henne, hun smiler spørrende, kommer du?




SITUASJON 2 : LYKKELIG

Hun svinger voldsomt med armene og smiler til meg i det hun passerer. Den store kroppen beveger seg i sikksakk bortover perrongen, kanskje hun er full? Hun veiver med kofferten, den ser lett ut, har hun har glemt å pakke? Jeg følger henne med blikket. Midt i en av de overdimensjonerte armbevegelsene skjer det utenkelige. Eller det høyst tenkelige, men som man håper aldri, aldri skjer med en selv. Låsen på kofferten går opp, og innholdet kastes opp i luften. Hun hadde visst pakket likevel. Jeg stirrer på henne, avventer hennes reaksjon. Men kvinnen forsvinner ikke i et hull i jorden, hun ser heller ikke ut til å ønske og forsvinne i et hull i jorden. Hun ser faktisk ut til å more seg. Hun slipper det tomme koffertskallet, og med armene ut til siden tar hun noen dansetrinn i regnet av truser, sokker, trøyer og toalettsaker.




SITUASJON 3 : SVÆRT ULYKKELIG

En koffert full av tårer
står på en perrong
Den sorgen hun har båret
har funnet sin fasong

En koffert full av tårer
og hun som eier den
har tatt toget hele natten
men kommer aldri frem

Perrongen tømmes langsomt
det er kun de to igjen
en koffert full av tårer
og hun som eier den




SITUASJON 4 : BLIND

Det spraker i høyttalersystemet, ”...toget til Stavanger er nå klar til ombordstigning i spor 3...” Lukten av søppel og varm asfalt, et barn som gråter og en kvinne som snakker fort og uforståelig på et fremmed språk. Luften er tett og klam og kleber seg til huden. Det er umulig å bevege seg uten å dulte borti noen. Høfligheten har fordampet, håndflatene er fuktige.
Et tog forlater stasjonen, det dirrer i bakken. Stinkende armhuler, svett softis, sola svir på naken hud. Bikkja peser der fremme, rykker i selen. En hånd på skulderen. ”Unnskyld, jeg tror du har tatt feil koffert.”




SITUASJON 5 : STOR, UHÅNDTERLIG KOFFERT + SAMTALE

” Faen! Toril, vent!”
Toril stanser, hun snur seg og ser nedover perrongen.
”Hva er det, Svein? Kommer du? Vi har dårlig tid!” Hun retter på bagen hun har over skulderen og fortsetter mot rulletrappen.
”Toril, jeg... vent da!”
Uten å stanse roper hun over skulderen:
”Toget til Hamar går om seks minutter!”
Plutselig er det noe som treffer henne i bakhodet, smerten sprer seg som sprekkene i en isbre, en eksplosjon av kulde og ild, et stjerneskudd. Hun tar seg til hodet, ”Hva i ....”
Hun snur seg og plukker opp det som traff henne, det er et slags håndtak, men hvem kastet det, hvor kom det fra? Svein stavrer bortover perrongen, han er halvveis skjult bak kofferten, han bærer den på en underlig måte, som om den var en kjempestor baby, eller en kortvokst dansepartner. Ansiktet hans er rødt, øynene buler. Han har tatt henne igjen, han pruster som en flodhest.
” Fy faen, Toril!” hveser han gjennom sammenbitte tenner idet han passerer henne, ”du kunne vel ha venta!”
Og nå ser hun hvorfor han bærer kofferten som han gjør. Håndtaket mangler.

En hissig diskusjon

11.10.06

Oppgave:

Lag en tekst for film eller radio der settingen er:
En hissig diskusjon mellom to personer. Her skal dere legge vekt på det dere oppfatter som en skjønnlitterær fortelling eller framstilling.


En hissig diskusjon mellom to personer. En tekst for film.

Kveld, hjemme hos Anne. Søsteren Ingrid kommer med Sofie, Annes datter, som har tilbrakt helgen hos henne. Anne er full.


INGRID
Tingene hennes er i sekken, jeg tror ikke vi har glemt noe. Jeg setter den her.

ANNE
Ja.

INGRID
Se da, jeg setter den her, okei?

ANNE
Ja.

INGRID
Hvis det mangler noe, kan jeg ta det med neste gang jeg skal til byen. Men jeg tror alt skal være der.

ANNE
Ja.

INGRID
Hva er det med deg?

ANNE
Ingenting.

INGRID
Er du ikke glad for å se oss, for å se Sofie?

ANNE
Mm.

INGRID
Har du drukket?

ANNE
Nei.

INGRID
Jo, det har du.

ANNE
Greit, så har jeg det. Ett glass, ikke mer.


INGRID
Du er full!

ANNE
Det var da voldsomt til mas! Ett glass, sa jeg. Tror du jeg lyver?

INGRID
Ja.

ANNE
Hvordan våger du...

INGRID
Du burde skamme deg. Sofie har gledet seg sånn til å treffe deg,
også kommer hun hjem til dette!

ANNE
Hva da dette? Jeg er jo her, jeg har ventet på dere, jeg tok bare et par glass vin for å korte ned på ventetiden, sant?

INGRID
Et par glass, ja. Du er jo dritings.

ANNE
Det er jeg ikke! Hvor frekk går det an å bli?

INGRID
Har du tenkt på hva dette kan gjøre med Sofie? Å vokse opp med en forfyllet mor. Hun fortjener bedre, mye bedre. Kanskje du aldri skulle fått barn, du klarer jo ikke å ta vare på henne!

ANNE
Hvordan kan du si noe slikt til din egen søster?

INGRID
Fordi jeg kjenner deg. Og er glad i deg. Jeg vet at du kan hvis du vil, men jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor du holder på som du gjør. Ser du ikke at du skader deg selv?
Og Sofie.

ANNE
Ett glass vin, Ingrid! Snakk om å gjøre en fjær til fem høns.

INGRID
Tror du jeg er blind? Tror du ikke at jeg ser hvor mye du drikker? Jeg har ikke tall på hvor mange helger Sofie har vært hos meg.

ANNE
Jeg har hatt mye å gjøre.

INGRID
Mye å gjøre?
(ler)
Se rundt deg. Er dette et passende hjem for en fire - åring å vokse opp i?


ANNE
Er det noe galt med huset mitt også nå?! Alt du gjør er å kritisere. Kritisere, kritisere, kritisere! Blir du aldri lei av deg selv?

INGRID
Du kunne i det minste ha ryddet litt. Fjernet tomflaskene, tømt askebegeret, luftet litt.

ANNE
Jeg er en god mor!

INGRID
Det stinker her. Kjenner du ikke det?

ANNE
Hører du? Jeg er en god mor! Du vet ikke hvor vanskelig det er, hvordan kan du vite det? Du har jo ikke barn!

INGRID
Hvor er Sofie?

ANNE
Skaff deg dine egne barn, la meg være i fred! Meg og Sofie!

INGRID
Vet du hva? Det siste du trenger er at jeg slutter å bry meg! Jeg forguder Sofie, og jeg kommer ikke til å svikte henne. Det er nok at en av oss gjør det. Jeg håper du innser at dette ikke er noen måte å leve på.


ANNE
Det er mitt liv. Pass dine egne saker. Hvorfor skal du alltid blande deg inn?

INGRID
Blande meg inn? Nei, nå må du gi deg! Hvem er det som ringer hvem her? Du er ikke sann! Kanskje jeg er svak som alltid stiller opp, jeg vet ikke. Hadde det ikke vært for Sofie, skulle jeg holdt meg langt unna deg!

ANNE
Å, du er så jævla edel!
(roper)
Sofie!

INGRID
Anne...

ANNE
Nei. Jeg gidder ikke høre på deg mer!
(roper igjen)
Sofie! Kom hit!

INGRID
Anne, du trenger hjelp, forstår du ikke det?

Sofie kommer inn i stua. Hun har fortsatt yttertøyet på.

ANNE
Dra til helvete, Ingrid.
(til Sofie)
Ta på deg lua igjen, vi skal ut.

INGRID
Ut? Nå? Klokka er jo halv ti!

ANNE
(til Sofie)
Kom, Sofie, så går vi.

INGRID
Hun skulle vært i seng for lenge siden.

ANNE
(til Sofie)
Det er ikke noe hyggelig å være her med tante.


INGRID
Anne, vær så snill!

ANNE
(til Sofie)
Vi går ned på puben, du liker puben, gjør du ikke?

INGRID
Anne!

ANNE
(til Sofie)
Du skal få en kopp varm sjokolade, det vil du vel ha, Sofie? Masse deilig krem, hva?

INGRID
Ikke gjør dette! Anne, jeg ber deg...

ANNE
(til Sofie)
Si hadet til tante Ingrid nå, det kommer til å bli lenge til du får se henne igjen.

INGRID
Hva er det du sier?

ANNE
(til Sofie)
Tante Ingrid skal ut og reise.
Hun forlater oss.
Så nå er det bare meg og deg, Sofie. Det blir fint, ikke sant? Bare du og jeg.
(til Ingrid)
Farvel, Ingrid. Og god tur!

Vennskap

08.10.06

Oppgave :

Skriv tre tekster (maks. 10 linjer per tekst) som handler om godt vennskap for disse tre kanalene:

1. Vi menn
2. Reis
3. Blikk


VI MENN

Mannsrollen utfordres til stadighet. Det er ikke lenger forbeholdt mannen å henge opp hyllene på soverommet eller skru sammen kommoden fra Ikea, hun gjør det like lett som ham. Bilen sendes på verksted dersom det fusker i forgasseren, rørleggeren tilkalles dersom sluket er tett. Handymannens dager er talte, det er den intellektuelle mannen som sitter i førersetet. Tror man. Inntil man en dag står der, en arbeidsløs akademiker. Lommeboka er på slankekur, jobbtilbudene uteblir og det går ikke an å trekke ned på dass. Postkassa er full av regninger, de truer med å stenge strømmen om du ikke betaler, og som om ikke det var nok vil ikke bilen starte. Det er like før man gir opp, men så ringer det på døra.
”Faen, Rolf, lenge siden jeg har sett deg, vært så jævlig bissi oppe på Blindern, hakke tid til oss gamlekara da vel, jaja, hørte du hadde problemer med dassen? Fikser’e jeg, blei jo ikke rørlegger bare for å kunne vise rumpa te fisefine Frognerfruer heller! Forresten, Kalle venter utafor, har med seg verktøykassa og greier, kan’ke du bare stikke ut med bilnøkla?”



REIS

h o r i s o n t e r

Solen bader det katalanske landskapet i en gyllen glød. Det er sent på ettermiddagen, du lukker øynene og fordøyer dagens inntrykk. Kjenner duftene fra maten som blir servert på nabobordet, mar i muntanya. Hav og fjell. Kjøtt og fisk. Den smale bakgaten fylles opp av mennesker, langs baren står arbeidskarene. De er ferdige for dagen, og lukker de store nevene rundt hver sitt lille glass med øl. Du drikker cava, regionens svar på champagne. Nipper til glasset mens du venter. Dere avtalte å møtes på denne caféen, her i det gotiske kvarteret i Barcelona. Dere har ikke sett hverandre på flere år, du husker ikke hvorfor, kanskje var det ingen grunn, annet enn en travel hverdag og dårlige unnskyldninger. At tiden ikke skulle strekke til er vanskelig å fatte her du sitter nå. Så skal dere endelig møtes igjen. Det kimer i en kirkeklokke et sted, i en by i et land i et land, du reiser deg og hav og fjell møtes omsider.



BLIKK

...teksten er en del av et intervju med Robert og hans beste venninne/ekskone Cecilie...

Robert og Cecilie har levd sammen i 13 år. De har to barn, Frikk (9) og Pia (7), og bor i et rekkehus på Nordstrand i Oslo. De fremstår som en helt vanlig familie, og det er de, med ett unntak: i mars i fjor stod Robert fram som homofil.
- På en måte var jeg ikke overrasket i det hele tatt, sier Cecilie, samtidig som jeg fikk sjokk. Jeg ble så sint, jeg var rasende på Robert, på meg selv, jeg vet ikke. Han ødela jo familien, følte jeg. Og hva med alle de årene vi hadde hatt sammen, alle de gangene vi hadde vært intime? Jeg var så forvirret og såret.
Robert klemmer hånden hennes. De smiler til hverandre.
- Det har tatt tid å komme dit vi er i dag, sier Robert, men jeg er så takknemlig for og imponert over måten Cecilie har taklet dette på, jeg er utrolig stolt over å ha henne i livet mitt!
- Jeg er stolt av deg også. Cecilie lener seg mot ham der de sitter i sofaen. Jeg ser hvor mye lykkeligere du er nå, ja, det høres nok litt rart ut, men jeg føler ikke at jeg har mistet noe. Tvert imot, faktisk...

Stemningsrapport

27.09.06

Oppgave:

En stemningsfortelling fra Oslo sentrum. Fortell om et godt samvær eller et hyggelig forhold mellom to personer dere observerer med selvsyn. Samtalen må være observert på avstand og kan foregå på en kafé, på buss/trikk, på en benk, i en kø, i en ventehall - hvor dere vil.
Tenk tekststrategisk i forhold til å skape bevisste språklige valg: bilder, språkrytme, temperament, temperatur og overganger (innledning, mellom setninger, mellom avsnitt og avslutning) som bærende elementer i teksten.

Fortellingen skal publiseres i et gratismagasin for Oslos befolkning, og er distribuert gjennom utesteder, bokhandlere, musikkforretninger, teater og kinoer.

k a r l & i n g e b o r g

Jeg har observert dem en stund nå. I flere dager faktisk, og hver dag skjer dette:
Hun kommer først. Skrider gjennom lokalet, lik en lærerinne blant rader av elever fordypet i eksamensoppgaver. Hun ser verken til høyre eller venstre, blikket er festet på bord nr. 19. Alltid det samme bordet, de samme stolene. Hun støtter seg mot bordplata og senker kroppen ned på stolen, langsomt, som om hun skulle ta et bad, og temperaturen i vannet var en smule for høy. Hun åpner håndvesken og tar opp en ølbrikke, plasserer den foran seg på bordet, og først nå ser hun seg rundt i rommet.
Ja, ja, hei, en øl, takk, jada, det går bra, litt vondt i hofta bare, jada, og med deg?
Hun tar en slurk øl, smatter med tungen. Lar hånda gli over bordets glatte overflate, børster bort noen usynlige smuler, tar en ny slurk øl. Hun er nøye med å sette glasset fra seg midt på brikken.
Døren går opp, han kaver litt med matvareposen som har floket seg sammen med krykkene, og parkerer dem ved siden av avishyllen, før han begynner på den neste oppgaven; nemlig å komme seg bort til henne, til stolen, til en halvliter. Det er ikke langt mellom bordene, han støtter seg på stolryggene, han er Tarzan og pinnestolene hans lianer. I sakte film forserer han jungelen av caffe latte, ferskpressa juice og pitabrød.
Endelig er han fremme. Hun åpner vesken på ny, tar opp enda en ølbrikke, skyver den over mot ham. Han gransker den, selv om han har sett den hundre ganger før. Den er firkantet, en mørkerød kant rammer inn en pint Kilkenny. Han snur den, den er identisk på begge sider. Han får en øl, servitøren passer på å plassere den over bildet av Kilkennyen. Det er med vante bevegelser han fører glasset mot munnen.
Hun reiser seg uten å si et ord, stiller seg like utenfor døren og tenner en sigarett. Før han får gjort noe særlig mer enn å registrere at hun er borte, sitter hun der igjen. Alltid to trekk, ikke mer. Ute begynner det å bli mørkt, servitøren tenner et telys på bordet deres. Begge stirrer på den lille flammen, før hun bøyer seg mot den og blåser den ut. De nikker til hverandre, og tar en slurk hver. Slik sitter de, tause for det meste, men det hender en av dem sier noe, og den andre mumler et svar. Når ølet er drukket opp, heiser han armen i været, V-tegnet til topps. Han spøker med servitøren, kysser henne på håndbaken og spør om de skal gifte seg, han ler med de tannløse gommene. Etter seks øl, tre på hver, kanskje fire, betaler han. Han betaler alltid, han behøver ikke regning, han vet hvor mye de har drukket for. Han stabler seg på beina, subber mot utgangsdøra, avisstativet, matvarene, og krykkene, sender et vått slengkyss til servitøren. Fra bord nr. 19 høres latter, en langsom, skingrende latter. Jada, ler hun, og pakker ølbrikkene ned i veska.

Tegn, tekst & samfunn

av Odd Are Berkaak og Ivar Frønes

25.09.06

1. Lag en kort oppsummering av boken. (Maks. en A4-side)
2. Hva mener du er de fem viktigste poengene og begrepene denne boken gir deg som skrivende kommunikatør? Forklar hvorfor.

Den verden vi lever i består av tegn, av kommunikasjon og samhandling. Vi både bruker tegnene og lar oss styre av dem. Alle ting er både ting og tegn på en gang, språket består av tegn, klær, landskap, kunst ,- kort sagt: alt som er sansbart er tegn. Et tegn kan grovt sett defineres som noe som representerer noe annet enn seg selv, og videre har man ulike typer tegn, som peker mot et innhold på hver sin måte, bl.a. ikon, indeks, symbol, metaforer osv. Felles for dem alle er at de må tolkes. Det sansbare må tolkes før det blir et tegn, og representanten kan åpenbares. Konteksten spiller en stor rolle i hvordan tegnet tolkes, og innholdet forstås. Det dreier seg om faktorer som i hvilken situasjon kommunikasjonen finner sted, relasjonene aktørene i mellom, hvordan de definerer situasjonen, til og med deres livshistorie spiller inn. Vi identifiserer oss selv ved bruk av tegn, vi velger hvordan samfunnet skal tolke oss ved å knytte til oss en rekke tegn og symbolkonstruksjoner, som skal vise hvem vi er og hva vi står for. Vi tolker tegn på grunnlag av erfaring, likhet eller kontrast til andre tegn vi har tolket tidligere, og ut fra hva som er relevant i akkurat den situasjonen. Denne evnen til å lese tegn, og dermed forstå kommunikasjonen, må læres. Ikke alle har den samme kompetansen eller de samme mulighetene, dette avhenger bl.a. av alder, sosial posisjon og geografiske forutsetninger. Tegnets mening forstås avhengig av dialekt, sosiolekt, kroppsspråk m.m. Det avhenger også av diskursen. Diskurs beskrives som en slags ”samtale”, innenfor et område eller en gruppe av samfunnet. Diskurser skiller ulike miljøer i samfunnet, og hver diskurs har sine roller, tegn og interesser, samt et sett med koder som forteller hvordan tegnene skal leses, og gir dem mening i forhold til hverandre. Evnen til kommunisere meningsfylt avhenger også av at man vet hvilke koder som gjelder i de ulike situasjonene. En diskurs oppstår gjerne som en reaksjon på en annen diskurs, en motdiskurs, eller den er nært knyttet til en annen diskurs. Da snakker vi om interdiskursivitet, de forholder seg, og refererer, til hverandre. Intertekstualitet dreier seg om det samme prinsippet, nemlig at tekster kun kan forstås via andre tekster, det være seg gjennom likheter eller kontraster. Intertekstualiteten er tilstede i all kommunikasjon, og i krysningspunktene mellom diskursene, bidrar den til at det dannes nye diskurser, til at meningsfeltene stadig er i bevegelse.
Tegn er ikke konstante, de er produkter av historien og det vante, og er stadig i bevegelse. Samfunnet endrer seg, vi skaper nye tegn, eller nytt innhold til gamle tegn, eller tegnet flyttes over i en ny kategori, og konteksten blir en annen.
Et tegn ledsages ofte av en fortelling, og der fortellingen mangler, er vi tilbøyelige til å skape en. En fortelling defineres som forestillingen om hvordan ting/hendelser kronologisk føyes sammen. Hverdagen er gjort opp av fortellinger og myter, alt som har en begynnelse og en slutt er en fortelling, og vi har fortellinger om alt vi oppfatter som viktig her i livet. Myter og såkalte nøkkelfortellinger ligger til grunn for mange av fortellingene og symbolene reklame og markedsføring bruker for å fange vår interesse, dette er fortellinger som opererer på et ”dypere” plan i samfunnet, og som vi de fleste kjenner. Myten er av mer abstrakt karakter enn fortellingen, og er med på å vedlikeholde ubevisste holdninger til livet og tilværelsen.
Det finnes også områder i samfunnet som mangler tegn, og da tyr man gjerne til kunsten for å gi disse feltene et innhold og en mening som ikke kan ytres med ord.

5 viktige poeng/begreper fra Berkaak og Frønes til meg, som en skrivende kommunikatør:

Diskurs: Som tekstforfatter vil det i de fleste tilfeller være viktig å være klar over hvem teksten henvender seg til, hvilket diskursområde man ønsker å nå. De ulike diskursene vil ha forskjellige forutsetninger for å forstå teksten, og dens mening kan variere ut fra hvilke koder som blir brukt for å tolke tegnene du presenterer. Det er også nyttig å vite at idet diskursene møter hverandre og danner nye diskurser, vil nye rom åpnes, hvor ny kommunikasjon kan finne sted, rom hvor man kanskje får muligheten til å boltre seg med vanvittig nyskapende og grensesprengende tekstforfatterkunst...

Kontekst: Man må ta i betraktning at den sammenhengen en tekst befinner seg i, unektelig vil påvirke forståelsen av innholdet. Noen ganger vil ikke dette være relevant, tekstens form vil angi konteksten, men jeg kan se for meg at man andre ganger starter med settingen, og da er det hendig å vite litt om hva forutsetningene for god kommunikasjon er – hvordan konteksten er med på å forme innholdet.

Identitet: Ved å tilegne seg kunnskap om hvordan individer bruker tegn for å definere seg selv, kan man skape kommunikasjon som appellerer på det personlige plan, så vel som det diskursive. Det er spennende å tenke på at man kan røre ved et menneske slik, gjennom teksten. Å skrive en tekst som noen vil bruke til å bygge opp under sin identitet. Eller om man jobber innen reklame, å selge noe på en slik måte at forbrukeren føler at den varen vil gjøre identiteten og tilhørigheten tydeligere for resten av samfunnet.

Fortellinger og myter/intertekstualitet: En tekst står aldri alene. Siden samfunnet er fullt av fortellinger, symboler og myter, vil nye tekster alltid ha referanser til, og bli lest i lys av, andre tekster, andre fortellinger. Enten ved at de likner, eller at ved at de står i kontrast til dem. Man kan velge å aktivt spille på dette, eller i det minste være seg bevisst på hva det man skriver forholder seg til, for det er ikke å nekte for at intertekstualitet alltid vil være tilstede i all kommunikasjon.

Tegnenes dynamikk: Forandring handler som oftest om at tegn beveger seg fra en kategori til en annen. Ved å bruke språket bevisst og på nye måter, kan man skape interessante uttrykk i grenselandet mellom diskurser, bruke tegnene på nye måter, utfordre konvensjonene og folks oppfatning av hva som er meningsfullt, og skape nye metaforer. En utfordring, for å si det mildt.

Frihet

20.09.06

Oppgave:

Gå sammen i grupper på to. Hver gruppe diskuterer hva skolens modell kan bety og hva denkan innebære i praksis.

På grunnlag av diskusjonen i gruppa:
Skriv en kort tekst hver (velg sjanger selv) som har til hensikt å kommunisere begrepet frihet til en valgt diskursgruppe.

Gjør rede for bevisste språklige valg for å oppnå god kommunikasjon


F R I H E T

Mannen lener seg mot skaftet på spaden og tørker bort svetten som har samlet seg i pannen. Han myser utover åkeren, smiler for seg selv. Det er ikke store området han har å rutte med, ikke sammenlignet med noen av gårdene rundt. Men det holder, han har ikke noen planer om å drive masseproduksjon, bare noen poteter her, litt kål, et par rader med gulrøtter. Han setter spaden i jorda. Det mørke kommer til syne, saftig under den tørre overflaten. Han plystrer litt for seg selv, mens han beveger seg bortover, sakte og møysommelig. Vender jorda spadetak for spadetak. Kjenner hvordan musklene arbeider, det er lenge siden han har brukt kroppen sin slik. Snart er han halvveis, og tar en ny pause, beundrer arbeidet sitt. Ikke lenge igjen nå, tenker han fornøyd. Om et par måneder kan han invitere til middag med poteter fra egen hage, lage fårikål med kålen som har vokst like utenfor kjøkkenvinduet hans. Han får vann i munnen, og må le litt av seg selv. For en god idé dette var!

Et annet sted står en annen mann, også han lener seg mot en spade. Ansiktet hans glinser, han puster tungt. Stirrer utover det lille jordet, blikket hans er stivt. Han kjører spaden hardt i bakken, banner lavt. Som en avgrunn åpenbarer den svarte jorda seg, et åpent sår i alt det tørre. Med kirurgisk presisjon arbeider han seg fremover, det skamferte ansiktet til moder jord ligger blødende igjen bak ham.
Han må sette seg, svetten svir i øynene, tungen kjennes som sandpapir. Resten av åkeren fortoner seg som endeløs. Han får lyst til å gråte, det verker i leddene. Snart er det middagstid, han får et glimt av kona gjennom kjøkkenvinduet. Hun som lyser opp hver gang noen forteller om markedene inne i byen, store boder med grønnsaker, fiskehandlere, slaktere, ribba kyllinger som perler på en snor. Han lukker øynene. Sola trenger seg inn bak øyelokkene hans, og i et øyeblikk er verden badet i et oransje lys, han er blendet, åkeren er borte, han svever.




Diskursgruppen jeg sikter mot er egentlig alle som leser teksten. Ved å skrive en skjønnlitterær tekst, inviterer jeg alle inn, jeg peiler meg ikke inn på en spesiell gruppe. Men teksten vil selvfølgelig appellere til noen, mens andre igjen ikke vil like den, eller sitte igjen med noe etter å ha lest den. Den krever også en viss grad av modenhet, så barn utelukkes jo av den grunn. Jeg mener at teksten selv vil skape sin egen diskursgruppe, nemlig de som får et utbytte av å lese den.

Samtidig kan jeg lett se for meg denne teksten som en del av norskpensumet på f.eks. en videregående skole, en liten tekst i norskboken, som skriker etter å bli analysert.

Mitt mål med denne teksten er å peke på at det som kan gi ett menneske en følelse av frihet, i dette tilfellet å dyrke jorden, å være selvforsynt, kan gi et annet menneske følelsen av å være fanget, av å være ufri.

Tekstualitet: teksten har en skjønnlitterær form, det er en tekst som står på egne ben. Den er ikke en del av noe større, som en roman, men har en begynnelse og en slutt. Språket er forholdsvis nøytralt, den kan ikke plasseres hos noen spesiell gruppe ut fra dette.
Teksten er delt i to deler, en ”positiv” og en ”negativ” del, og dette har jeg forsøkt å uttrykke gjennom språket, og valg av ord. Den positive mannen, mann nr.1, smiler mens han graver i den ”saftige” mørke jorden. Mann nr.2 opplever den svarte jorda ”som en avgrunn”, ”et åpent sår”, og banner mens han arbeider. Mann nr. 1 får vann i munnen av tanken på at arbeidet hans snart kommer til å bære frukter (eller grønnsaker...), mann nr.2 er tørr i munnen av alt slitet. Mann nr.1 gleder seg til å kunne fø familien med egendyrkede poteter, mens mann nr.2 lider under konas, og egen, lengsel etter å kunne handle det de trenger til matlagingen, fremfor å måtte slite for det ute på åkeren. Jeg har forsøkt å speile de to historiene, uten at det blir for åpenlyst og repeterende. Man leser den ene i lys av den andre.

Intertekstualitet: Jeg vet ikke helt om det kan kalles intertekstualitet, men tekstens to deler hentyder jo til hverandre, de står i forhold til hverandre. Teksten spiller litt på den trenden som har oppstått blant diverse kjendiser og andre über-trendy mennesker; å forlate storbylivet til fordel for et småbruk på landet. Borte fra trafikk, eksos og stress, men ikke for langt borte, hvem ønsker vel ikke det? Ro og fred, og tilbake til naturen. Men hva med dem som aldri har opplevd noe annet, hva med dem som er født til å drive gården, og som dør med jord under neglene? Føles det slik for dem?

Teksten oppgir ikke noen stedsnavn, sier ikke noe om hvor de to mennene befinner seg, annet enn ute i på et jorde. Men den første delen inneholder referanser som gjør det mulig å fastsette at den foregår i Norge. Mannen drømmer om å lage fårikål, og skal dyrke ”typisk norske” grønnsaker, som poteter og gulrøtter. Den andre delen forteller om hvordan livet er ”inne i byen”, om markedene med døde kyllinger og grønnsaksboder, noe som ikke er så vanlig i Norge. Tankene ledes sørover, hvor også fattigdommen på landsbygda er mer markant enn her i landet.

Kontekstualitet: Det avhenger til en viss grad av hvor teksten er å finne, men den er skrevet for å vise hvor ulik oppfatning mennesker kan ha av hva som gjør at den enkelte føler seg fri, og krever da en passende kanal. Jeg tror ikke denne teksten hadde egnet seg på trykk i et jordbruksmagasin, for å si det sånn. Heller en litterær utgivelse, et sted hvor den når de lesende masser, som er diskursgruppen jeg har valgt. Eller en skolebok, som nevnt tidligere. Det viktige er at den er tilgjengelig.

Kommunikasjon

19.09.06

Oppgave:

Planlegg og skriv tre korte tekster (maks. 10 linjer) om begrepet kommunikasjon.

- Emosjonell vinkling

- Fagorientert og informativ vinkling

- Nytteorientert vinkling


Emosjonell vinkling:
M O R F A R

Hun satt ved føttene hans, nesten oppå dem, når han kjente etter. Fortell, sa hun. Og morfar fortalte. Han fortalte historien om da han var på hvalfangst, da han klatret til topps i masten og speidet etter hval i horisonten. Hval i sikte, ropte han, så snart han fikk øye på en, frem med harpunen! Han fortalte med stor innlevelse om hvalens ville kamp for livet, før den omsider ga opp. Det store beistet lot seg tjore fast til siden av båten mens det døde en langsom og pinefull død, han var selv med på å binde hvalen fast. Han mistet faktisk lua si mens han kavet rundt på den sleipe hvalhuden, den lå igjen som en liten rød prikk på det store dyret.
Han humrer for seg selv, og håper han ikke skremte henne.

”Hva gjorde du og morfar i dag da?”
”Ingenting. Jeg tegnet en hest, og så fortalte bestefar om når han mista lua si.”


Fagorientert og informativ vinkling:
G O D M O R G E N , K L A S S E 5 A !

I dag skal vi lære om kommunikasjon. Kommunikasjon består av tre deler; avsender, budskap og mottaker. Når jeg står her oppe og snakker til dere, da er jeg avsender. Det jeg forteller dere, det er budskapet. Som nå. Nå forteller jeg dere om kommunikasjon. Og dere er mottakere, dere hører på det jeg sier. Hvis det er noe dere ikke skjønner, eller lurer på noe annet, så rekker dere opp hånden og spør meg. Da er det jeg som er mottaker, og dere er avsendere. Budskapet blir da f.eks om du kan gå på do, eller at Richard lugger deg. Skjønner dere? Når jeg deler ut stensiler til dere, da kommuniserer jeg også med dere. Et annet godt eksempel er meldingsbøkene deres. Der finner vi mange ulike avsendere og budskap, men det er som regel jeg som er mottaker, hvis ikke dere har vikar, da. Har alle forstått hva kommunikasjon er? Da tar vi friminutt!


Nytteorientert vinkling
S K I L S M I S S E

Vi kommuniserte ikke, sier hun. Hun mener at de ikke snakket sammen. Hun glemmer at når han leste avisen ved middagsbordet, ble hun lei seg. Ikke fordi han ville holde seg oppdatert på situasjonen der ute i verden, men fordi at han ved å gjøre det under måltidet, sendte tydelige signaler om at bilder av bombede landsbyer og gråtende barn var å foretrekke framfor en samtale med henne. Hun tenker heller ikke på at når han snudde ryggen til henne i sengen, var den et eneste stort nei hele natten igjennom. Hun ser bare fraværet av den gode samtalen, som hun kaller det, men hva med alt som ble sagt uten ord? Vi kommuniserte ikke, sier hun, det er derfor hun sover alene. Forklaringen. Ikke fordi han ikke elsket henne mer. For da ville han vel ha sagt det?

jeg vil ikke ha blogg!