Ekfrase

12.03.2007

Oppgave: Skriv en tekst med utgangspunkt i, eller inspirert av, et bilde.





Edward Hopper, Nighthawks, 1942



Han ser på damen ved siden av. Hun er pen. Huden hennes er hvit i det bleke lyset. Det røde håret mot den røde kjolen, han har aldri tidligere sett det som en ideell kombinasjon.
Neglene hennes er røde bloddråper mot den hvite koppen, leppene etterlater et rødt avtrykk på kanten.
Det var hun som satte seg ved siden av ham.
Det knirket i døren, hun slapp inn kjølig natteluft da hun kom. Det grønne blikket sveipet over lokalet, de to mennene ved bardisken, og mannen bak.
Hei, hvisket hun og gled ned på krakken ved siden av ham.
Hun pekte på koppen foran ham på disken.
Og et stykke pai. Hun hvisket fortsatt, stemmen hennes skar mykt gjennom den tause lufta.
Sue. Den spinkle hånden svever i luften foran ham. Han kan se den fremmede kvinnens blod under huden. I det samme setter bartenderen en asjett på disken, og hun trekker hånden til seg for å gripe gaffelen.
Det er tydelig at hun liker paien. Han stirrer ned i kaffen, den er kald. Han kunne bedt om påfyll, men lar være. Kvinnen som presenterte seg som Sue har spist ferdig, i øyenkroken kan han se hvordan hun skyver den tomme tallerkenen til side, smiler. Han ser sigaretten mellom de røde leppene, blålig røyk legger seg lagvis oppover mot taket. Mannen i den andre enden av baren tar frem en pakke Kool fra innerlomma, og alle tre blir sittende og stirre på sigarettrøyken som danner glidende mønstre i lufta.
Lysrørene i taket reiser en vegg mot mørket utenfor, de er lukket inne i lyset. Gatene er tomme, men skulle noen passert den lille kafeen, kunne de ubemerket studert dem der inne fra tvers over veien. En ensomhetens installasjon. Han flytter seg nervøst på stolen, synes plutselig at kvinnen i rødt sitter for nært, at stillheten er ubehagelig og sekundene unormalt lange. Han tenker på hånden hennes, rakt mot ham, som en invitasjon til en samtale, et bekjentskap, kanskje til og med vennskap. Nå er det for sent. For en latterlig tanke, tenker han med det samme, at det skulle være for sent. Hun sitter der ennå, det er bare å snu seg, rekke fram en hånd og... Hun gjør et kast med hodet, håret lager bølger i luften som brytes mot kinnet hans, og han vet at øyeblikket er over. De er fremmede, det eneste de har til felles er natten og en kopp lunken kaffe mellom hendene.

Se på meg

08.03.2007

Oppgave: Skriv en tekst med utgangspunkt i myten om Narcissus.


Se på meg, se hvor stygg jeg er.
En barnetegning, se mor, så stygt!
Jenta mi, så flink du er.
Nei, ikke flink.

Si at jeg er pen.

Se på meg.
Jeg er usynlig.

Jeg speiler meg, men har ikke noe speilbilde.
Som en vampyr, et halvmenneske, atskilt fra resten av verden.
Av og til ser jeg små glimt av meg selv i øynene til folk.
Folk på bussen, i kantina, på byen. Oftest på byen. Bestandig på byen.
I øynene hans, der er jeg. Så sovner han, og jeg blir usynlig igjen.
Men jeg var der, i et kort sekund så jeg meg selv.

Se på meg.
Bare se. Jeg vet du har lyst. Du klarer ikke ta øynene fra meg.
Jeg liker at du ser på meg. Jeg liker å føle at du har lyst på meg, at du syns jeg er deilig.

Så pen du er.

Så pen jeg er.

Jeg vil være som deg.

Du vil være meg.

Jeg flyter, kroppen like under vannflaten. Øynene og nesen over vannet, noen ganger på rygg. Lydene under vann er ulne og innpakkede, hule hjerteslag. Jeg tenker på Linda. Hun var den høyeste jenta i klassen, og hadde hvite øyenbryn. Hun fikk meg til å føle meg pen.
Rundt beina er det kjøligere. Pass deg for vannliljene, stilkene, lange sleipe fangarmer. Hodet under vann, en gang, to ganger, tre.

Hvorfor går du aldri ut? Du sitter alltid her. Hvorfor går du ikke ut?

Jeg liker meg her.

Det kan du ikke. Det er noe annet.

Nei. Jeg har bare ikke lyst til å gå ut.

Jeg tror deg ikke. Jeg vet hvorfor du ikke går ut.

Ja vel.

Det er fordi du er ekkel.

.......

Stygg. Feit. Kvalm, usikker, svett og dum. Ekkel.

Det er stille. Det trykker, presser på, en sulten stillhet under overflaten.

Ikke si det.

Og kvisete. Jeg glemte kvisete.

Hvorfor er du så slem?

Jeg er ikke slem. Jeg er vakker. Du må ikke blande sammen ting.

Ikke si det som er sant.
Ikke fortell hvor du går, eller når du kommer tilbake.
Gå alltid alene, og ikke snu. Den som snur, skal straffes.
Ikke stol på noen.

Han sa at jeg var pen.
Nei, det er ikke sant. Det kan ikke være sant!
Meg?
Så hørte jeg latteren.

(ler) Du behøver ikke si det. Jeg ser det at du ser det.
Og jeg liker det. Jeg liker at du liker det du ser.

Av og til svarer jeg feil med vilje, for ikke alltid å ha rett. For at smilene skal treffe meg midt i ansiktet.

Jeg liker at folk tror jeg er dum.
Det er så lett å forveksle dum med pen. Dessuten liker jeg å overraske, å se hvordan ørene deres blir røde og blikket mykt.

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg gidder å være her med deg.

Ikke gå.

Jeg kan ikke.

Hvorfor ikke?

Det er ingen utgang. Ingen dør, ingen vinduer, det er ikke engang et rom.

Hva mener du?

Det er ingenting. Bare oss to.

Ingenting er tilfeldig. Hvis du følger nøye med, forstår du at det kunne vært unngått.
Jeg kan velge å ligge her.
Jeg har valget mellom å ligge her, eller svømme inn til land.
Jeg velger å ligge her. Jeg velger å flyte.
Huden er blek under vann.
Det finnes ingen svar som ikke allerede er gitt.
Det er ikke det at jeg er dum, jeg kjenner risikoen ved å svømme blant vannliljer. Men så lenge jeg ligger i ro, stilner kanskje samtalen også.
Noen ganger ser folk på meg og lurer på hvorfor jeg ikke sier noe, hvorfor jeg er så stille. Jeg ser spørrende på dem, jeg glemmer at de ikke kan høre det som blir sagt.
Det er ikke et spørsmål om skyld heller. Den kan ikke fordeles, den er allerede min, så det er ingen vits å diskutere det. Dessuten kjeder det meg. Det er det samme med skjebnen. Det forandrer ingenting. Jeg vet hva det står i bøkene, jeg har hørt det ekspertene har å si.
Men jeg trenger ikke hjelp, jeg kan svømme.
Og nå har jeg fortalt deg dette, det burde holde.

Er du sterk?

Jeg er like sterk som du er svak. Men det visste du. Jeg er alt du ikke er.

Se på meg. Se så flink jeg er.

Se på meg. Jeg er så pen.

Se på meg. Jeg synker.

Alt jeg forteller er sant

27.02.2007

Oppgave: Skriv en tekst som åpner med "Alt jeg forteller er sant..."


Alt jeg forteller nå er sant.
Da jeg ble født døde min far. I samme øyeblikk som jeg gled ut av åpningen mellom min mors ben, falt han om og var død. Uten en lyd og uten forvarsel, det var som om han bare sluknet. Dette hendte før det ble vanlig at de kommende fedrene fulgte med sine prustende kvinner inn på fødestuen, de ventet utenfor. Gulvet i venteværelset var grønt, ingen filleryer, bare grønn linoleum.
Min mor hadde rukket å presse ut både meg og morkaken, pleierskene hadde klippet over navlestrengen, vasket meg og tullet meg inn i et lyseblått teppe. Først da hun fikk sitt nyfødte barn i armene, og øynene ble blanke, oppdaget min mor at han ikke var der.
Du kunne ikke sett om min mann står ute på gangen, spurte hun en pleierske.
Pleiersken nikket høflig og forsvant ut døren.
Min mor vugget meg, smilte med øyne som to smale streker, hun var ved å sprenges av trang til å dele denne nye, blendende kjærligheten med noen, med ham.
Lille skatt, hvisket hun ned i det lyseblå teppet, jeg elsker deg så høyt allerede. Snart skal du få møte din far, og han vil elske deg like høyt.
Det gikk i døren, det var pleiersken som kom tilbake.
Der er du. Hvor er min mann?
Det er det jeg vil snakke med deg om.
Hva er det? Fant du ham ikke?
Pleieren så ned i gulvet, bort på døren, ut av vinduet, hun så alle andre steder enn på min mor.
Det var da hun begynte å synge. Min mor åpnet munnen og sang. Den stakkars pleiersken visste ikke hva hun skulle gjøre. Fortvilet forsøkte hun å snakke til henne, men min mor hørte ikke, hun ville ikke høre, hun sang.
Da de kom og hentet meg fortsatte hun å synge, og det har hun gjort siden.
Det er ingen vakker sang, heller ikke en jeg kjenner, men disse fremmede tonene fant veien til henne. Hun makter vel ikke å holde dem inne, eller kanskje hun føler hun skylder den såpass, sangen, siden den valgte henne. Selv tenker jeg ofte at det ikke bare var min far som døde den dagen.

Skrivekurs

med forfatter Aasne Linnestå

23.01.07


Oppgave 1: Skriv en tekst med utgangspunkt i ordene "grønn" og "kirkedør"

Han åpner kirkedøren litt for fort
litt for voldsomt
hodene snur seg
luften er våt
eller er det ansiktet hans?
kirkeklokkene ringer
eller kimer
han husker aldri forskjellen
verden er hvit
han blunker
gnir hendene mot lyset
hodene kommer nærmere, ansiktene
hendene
han smiler til dem
ler
de smiler
men ler ikke
hendene legger seg på skuldrene hans, nedover ryggen
dytter ham
hva er det de vil?
han stritter imot
hendene blir harde
stemmene myke
han skriker
de slipper
hodene vugger som hvite måker på et sort hav
fra side til side
et sus
han løper
stuper
frakken blir våt av det grønne vannet
han legger armene ut til siden
det er deilig å ligge slik og bare flyte
tenker han
jeg skulle hatt en avis


Oppgave 2: Automatskrift, med utgangspunkt i ordet "blått

Rommet er blått, jeg malte det selv, tapetet som var der da vi flyttet inn var oransje og brun og grønn, stygg, tenkte jeg, jeg kan ikke ha besøk her, med det tapetet, jeg må male. Jeg malte det blått, jeg hadde hørt at blått skal virke beroligende, en bra soveromsfarge. Det ble ganske fint. Det ble blått. Kongeblått, tror jeg. Det er lenge siden. Jeg fikk en stor seng, den var kjempestor, høy, man måtte kravle oppi, alle var oppi den senga, vi så på tv. På grand prix, det var fortsatt gøy med grand prix da rommet var blått og senga stor. Stefaren min bygde den senga. Det var før han ble forelsket i meg og prøvde å kysse meg, før min mor drakk altfor mye rødvin og sovnet naken på sofaen med blå tenner. Ikke så blå som rommet mitt, mer lilla, og leppene, sprukne, lilla furer.


Oppgave 3: Automatskrift, med utgangspunkt i ordet "beruselse"

Du er full, sier barnet. Full jeg? Hun ler en kort latter, hark, rustne kremt. Barnet setter hendene i siden, barnet er mammaen. Mammaen er barnet. Jeg er slettes ikke full, lille venn, nå må du gå og legge deg. Det er voksentid nå.
Barnet legger seg. Mammaen tenker ikke mer på barnet, ikke mer enn en mor alltid tenker på barnet sitt, men nå er barnet borte, barnet sover, mammaen er full.
Men barnet sover ikke, det bare later som. Det ligger våkent i 2.etg med dyna over hodet og puster inn og ut klam luft, lytter til mammaen, skrittene, skapdørene som åpnes og lukkes, skuffen, det lille ploppet, barnet ser det som skjer, en film som vises hver kveld, nattkino, en del av livet. Barnet gråter kanskje, kanskje er det sint, kanskje har barnet det helt fint, i mange år, men innerst inne vet både mammaen og barnet at det ikke går bra.
Du er full, sier mammaen til seg selv i speilet, hun snakker med barnets stemme, lager grimaser til seg selv, vrenger de lilla leppene bakover i et avskyelig glis, ler høyt, før hun lister seg inn i stua.
Hun tenner en sigarett, tar en slurk av vinen. Kanskje gråter hun, kanskje har hun det bra, kanskje hun blir lykkelig av denne slurken, eller den neste, kanskje vil hun en dag våkne.
Eller sovne. Hun lener hodet bakover og ser opp på barnet. Vil du ha en slurk, spør hun, barnet svarer ja takk, tar glasset i de små hendene sine, og svelger, ler mot henne med blå tenner, hun ler tilbake, de slår seg på lårene og ler, faller om på gulvet så morsomt er det, eller gråter de? Barnet står på stuegulvet, det røde teppet stikker mot de bare fotsålene, barnet ser på mammaen, mammaen sover, munnen er åpen, barnet stikker pekefingeren inn mellom de sprukne leppene, stryker fingertuppen over mammaens tunge. Den er tørr og hard.
Mamma, sier barnet. Mammaen svarer ikke, hun puster tungt. Mamma du er full, sier barnet.
Beruselse, tenker barnet tjue år senere, jeg er ikke lenger et barn. Jeg er noe annet, noen andre, jeg vil være noe annet, ikke barnet.
Men jeg er mammaen, sier mammaen, jeg vil alltid være det, og du vil alltid være barnet, selv når du er mammaen og noen andre barnet, er du barn, og jeg er mamma.
Du er full, sier barnet som ikke lenger er noe barn.
Ja, jeg er full, sier mammaen, men det er du også.


Oppgave 4: Skriv en tekst med utgangspunkt i et bilde fra barndommen.

Olle fikk en hund.
Ja.
Den het Sniff.
Jaså.
Hun ser ikke på barne-tv. Barne-tv kjeder henne, Sesam Stasjon, hun blir rastløs, vil ikke legge seg, spiser ikke skiven med leverpostei og sylteagurk.
De leser bøker, ligger i senga og leser SVK og Otto er et neshorn, peker på tegningene, Nei det er ikke Roald Dahl som har tegnet det, det er en annen mann, som heter Quentin Blake. Se, moren peker på omslaget, på navnet under forfatterens, med litt mindre skrift.
Kjenner du igjen den bokstaven?
Ku! Den rosa tungespissen leker i hullet hvor tannen har vært. Hun ler.
Tippa Tannlaus, sier moren og pakker henne inn i dyna. I morgen skal vi til frisøren.

Ruben står i porten, han venter.
Skal vi kjøre om kapp? roper han, hun er fremdeles spent fast i setet bakpå morens sykkel.
Ruben har blå regnbukse, han setter seg på trehjulssykkelen og tråkker så fort at beina hans blir til en virvelvind, akkurat som stankelbeinet i tegnefilmen.
Vent på meg, roper hun, men Ruben har forsvunnet.
Der er tvillingene, de har rosa regntøy. De kommer alltid så tidlig, også får de være igjen lenge etter at de andre barna har blitt hentet. Hun har mast på moren om ikke hun kan være i barnehagen like lenge som Marit og Kathrine, men moren sier at det ikke passer med jobben hennes. Hun skulle ønske moren hennes også jobbet i bank.


Er du sikker? Frisøren ser usikkert på moren, blikket hennes virrer mellom jenta i stolen, de lange krøllene, og moren hennes, påkledd, på vei ut.
Ja, hun bestemmer, sier moren og det plinger i den lille bjellen over døra.
Hun skal handle, sier jenta i stolen.
Frisøren stirrer mot døra, nikker umerkelig, før hun snur seg og smiler til kunden sin i speilet. Hvor gammel kan hun være? Fem?
Hvor gammel er du da? Ordene glir ut av munnen, klissete. Hun kremter.
Jeg vil være sånn som Olle på håret! sier jenta i stolen.
Frisøren pumper og pumper på pedalen, hvem faen er Olle?


Oppgave 5: Haiku

Et klassisk haikudikt består av: 17 rytmiske enheter,
3 korte linjer, hvor første linje består av 5 rytmiske enheter,
andre linje av 7,
og tredje linje av 5 igjen.


Basho

gammal dam
Ein frosk hoppar
lyden av vatnet




Piletreet
målar vinden
utan pensel


Haikudiktet skal vise til medfølelse (shion),
og være magert og stramt (hosomi),
tørt og hardt (sabi).
Det skal fortelle om evighet og øyeblikk,
og handler nesten alltid om en årstid.

- etablere et bilde
- utdype bildet
- overraskelse



termometeret
synger basstoner
how low can you go?



snøfnugg
vasker hvite laken
på overtid







"