Ekfrase

12.03.2007

Oppgave: Skriv en tekst med utgangspunkt i, eller inspirert av, et bilde.





Edward Hopper, Nighthawks, 1942



Han ser på damen ved siden av. Hun er pen. Huden hennes er hvit i det bleke lyset. Det røde håret mot den røde kjolen, han har aldri tidligere sett det som en ideell kombinasjon.
Neglene hennes er røde bloddråper mot den hvite koppen, leppene etterlater et rødt avtrykk på kanten.
Det var hun som satte seg ved siden av ham.
Det knirket i døren, hun slapp inn kjølig natteluft da hun kom. Det grønne blikket sveipet over lokalet, de to mennene ved bardisken, og mannen bak.
Hei, hvisket hun og gled ned på krakken ved siden av ham.
Hun pekte på koppen foran ham på disken.
Og et stykke pai. Hun hvisket fortsatt, stemmen hennes skar mykt gjennom den tause lufta.
Sue. Den spinkle hånden svever i luften foran ham. Han kan se den fremmede kvinnens blod under huden. I det samme setter bartenderen en asjett på disken, og hun trekker hånden til seg for å gripe gaffelen.
Det er tydelig at hun liker paien. Han stirrer ned i kaffen, den er kald. Han kunne bedt om påfyll, men lar være. Kvinnen som presenterte seg som Sue har spist ferdig, i øyenkroken kan han se hvordan hun skyver den tomme tallerkenen til side, smiler. Han ser sigaretten mellom de røde leppene, blålig røyk legger seg lagvis oppover mot taket. Mannen i den andre enden av baren tar frem en pakke Kool fra innerlomma, og alle tre blir sittende og stirre på sigarettrøyken som danner glidende mønstre i lufta.
Lysrørene i taket reiser en vegg mot mørket utenfor, de er lukket inne i lyset. Gatene er tomme, men skulle noen passert den lille kafeen, kunne de ubemerket studert dem der inne fra tvers over veien. En ensomhetens installasjon. Han flytter seg nervøst på stolen, synes plutselig at kvinnen i rødt sitter for nært, at stillheten er ubehagelig og sekundene unormalt lange. Han tenker på hånden hennes, rakt mot ham, som en invitasjon til en samtale, et bekjentskap, kanskje til og med vennskap. Nå er det for sent. For en latterlig tanke, tenker han med det samme, at det skulle være for sent. Hun sitter der ennå, det er bare å snu seg, rekke fram en hånd og... Hun gjør et kast med hodet, håret lager bølger i luften som brytes mot kinnet hans, og han vet at øyeblikket er over. De er fremmede, det eneste de har til felles er natten og en kopp lunken kaffe mellom hendene.