Litterær salong
29.03.2007
på Skuret
Det er som om han ikke eksisterer på egenhånd.
Han speiler seg, men har ikke noe speilbilde.
Av og til ser han små glimt av seg selv i øynene til folk.
Folk på bussen, i butikken, i byen.
I øynene deres, der er han. Så ser de bort, eller ned, eller lar blikket hakke mellom lyktestolpene i stedet, og han blir usynlig igjen.
Men han var der, i et kort sekund så han seg selv.
Han er ensom, han lever litt i de tause sekundene etter ”Vil du ha en pose?”, i de smale øynene til kassadama, som lurer på hvorfor han ikke svarer. Han stirrer på henne til hun lener seg mot ham så han kan se den lille klyngen av kviser mellom brystene hennes, og roper POSE!?!, i tilfelle han skulle være døv.
Han ser nyhetene, foroverbøyd i sofaen forsøker han å fange blikket til Lisbet Skei, men hun viker en anelse til siden, hun ser forbi ham,
eller gjennom ham,
eller tilbake på seg selv.
Den elektriske stillheten løper som en streng mellom tinningene hans,
etter at tven er sluknet,
etter at ansiktet til Lisbet Skei har forsvunnet i dragsuget.
Så støvete det er her, tenker han, og drar fingertuppen over skjermen.
Under sofaen,
under senga,
langs listene
og bak kjøleskapet,
store dotter med støv.
Han blir sittende og stirre på den store såten av støv og hår, skitt og hud.
Det er jeg som ligger der, tenker han
og betrakter den grå skyen som synes å sveve et par centimeter over gulvet
Som om han var en slange og hadde krøpet ut av sitt gamle skinn. Rester av hverdagen, rester av ham.
Han har mistet alt dette uten å legge merke til det. Men han føler seg ikke mindre. Huden er ikke tynnere, han har fortsatt hår på hodet. Det er underlig, i ordets rette forstand.
Alt dette støvet, det kan bli et helt menneske. Nok hud til å dekke armer og ben, og hår over hele hodet.
Hun sitter på sengekanten, det høyre beinet brettet over det venstre. Hun er pen. Huden hennes er hvit i det bleke lyset. Mellom de røde leppene balanserer hun en sigarett, blålig røyk legger seg lagvis oppover mot taket.
Han ligger med armene langs siden, ubevegelig, og betrakter henne. Sigarettrøyken danner glidende mønstre i lufta.
God morgen.
Hun hvisker, ansiktet hennes er vendt bort.
Har du sovet godt?
Han kan ikke huske å ha sett denne kvinnen før, eller å ha invitert henne inn. Han lukker øynene, åpner dem igjen.
Hun sitter der ennå.
Hvem er du, hvisker han etter en stund.
Hvorfor hvisker du? hvisker kvinnen tilbake.
Hvorfor hvisker du? hvisker han.
Jeg hvisker ikke, svarer hun.
Han flytter seg nervøst på madrassen, synes plutselig at kvinnen med de røde leppene sitter for nært, at stillheten er ubehagelig og sekundene unormalt lange.
Han tenker på stemmen hennes, God morgen, hadde hun sagt, til ham, som en invitasjon til en samtale,
et bekjentskap,
kanskje til og med vennskap.
Nå er det for sent.
For en latterlig tanke, tenker han med det samme, at det skulle være for sent. Hun sitter der ennå, det er bare å...
Hun gjør et kast med hodet, håret lager bølger i luften.
Han legger merke til at haugen med støv er borte.
Har du støvsugd?
Han angrer med det samme han har sagt det.
Kvinnen med de røde leppene snur seg mot ham, smiler.
Hun svarer ikke, i stedet lirker hun en finger inn under stroppen på kjolen, lar den gli av skulderen. Først den ene, så den andre. Det er som om kjolestoffet smuldrer opp mellom fingrene hennes, og hun er naken.
Hun klyver opp i sengen, legger seg oppå ham. Hun er ikke tung, og han blir ikke forskrekket. Det er som om hun svever over ham. Øynene hennes er grå, og de holder blikket hans fast.
På nært hold ser han at huden hennes er full av sprekker, den ligner et gammelt lerret.
Den røde munnen er helt inntil hans, han puster inn det hun puster ut. Det lukter råttent, morgenånde blandet med sigarettpust, og noe annet, noe ubestemmelig, og innestengt.
Han blir tørr i halsen, kremter.
Hun har et hår mellom tennene, han drar i det. Det er langt, han må bruke begge hender for å få det ut. Hårstrået er vått av spytt, og i enden henger det en liten dott fuktig støv.
Kvinnen ler og presser leppene mot munnen hans.
De etterlater seg et rødt avtrykk.
Han føler seg med ett så levende. Kvinnen med de grå øynene ser på ham, og han fins.
Det er nok best at vi bryter den opp.
De to mennene ser på hverandre, den ene nikker mot inngangsdøra til leiligheten.
Den andre drar nervøst i bukseselene sine, legger øret mot døra og lytter, rister på hodet.
Jeg lukter ingenting, sier han, og flytter vekten fra det ene beinet til det andre.
Kjenner du ham? spør den første .
Kjenner og kjenner...den andre ser opp i lufta, som om han leter etter et passende svar.
Nei, jeg gjør ikke det.
Det er nok best at vi bryter opp døra.
Lufta inne i leiligheten står stille. De myser inn i halvmørket. Ingenting urovekkende så langt. Ingen stank av forråtnelse, ingen lik i taklampa, ingen schæfere som har forsynt seg av sin tidligere eiers hjernemasse.
Den ene trekker fra gardinene, og slipper dagslyset inn.
De to mennene blir stående og stirre på senga. Dyna er brettet til side, og på det hvite lakenet tårner det et fjell av hybelkaniner, som om innholdet av tre års forbruk av støvsugerposer er veltet ut på madrassen.
Sjuke folk, mumler den ene.
på Skuret
Det er som om han ikke eksisterer på egenhånd.
Han speiler seg, men har ikke noe speilbilde.
Av og til ser han små glimt av seg selv i øynene til folk.
Folk på bussen, i butikken, i byen.
I øynene deres, der er han. Så ser de bort, eller ned, eller lar blikket hakke mellom lyktestolpene i stedet, og han blir usynlig igjen.
Men han var der, i et kort sekund så han seg selv.
Han er ensom, han lever litt i de tause sekundene etter ”Vil du ha en pose?”, i de smale øynene til kassadama, som lurer på hvorfor han ikke svarer. Han stirrer på henne til hun lener seg mot ham så han kan se den lille klyngen av kviser mellom brystene hennes, og roper POSE!?!, i tilfelle han skulle være døv.
Han ser nyhetene, foroverbøyd i sofaen forsøker han å fange blikket til Lisbet Skei, men hun viker en anelse til siden, hun ser forbi ham,
eller gjennom ham,
eller tilbake på seg selv.
Den elektriske stillheten løper som en streng mellom tinningene hans,
etter at tven er sluknet,
etter at ansiktet til Lisbet Skei har forsvunnet i dragsuget.
Så støvete det er her, tenker han, og drar fingertuppen over skjermen.
Under sofaen,
under senga,
langs listene
og bak kjøleskapet,
store dotter med støv.
Han blir sittende og stirre på den store såten av støv og hår, skitt og hud.
Det er jeg som ligger der, tenker han
og betrakter den grå skyen som synes å sveve et par centimeter over gulvet
Som om han var en slange og hadde krøpet ut av sitt gamle skinn. Rester av hverdagen, rester av ham.
Han har mistet alt dette uten å legge merke til det. Men han føler seg ikke mindre. Huden er ikke tynnere, han har fortsatt hår på hodet. Det er underlig, i ordets rette forstand.
Alt dette støvet, det kan bli et helt menneske. Nok hud til å dekke armer og ben, og hår over hele hodet.
Hun sitter på sengekanten, det høyre beinet brettet over det venstre. Hun er pen. Huden hennes er hvit i det bleke lyset. Mellom de røde leppene balanserer hun en sigarett, blålig røyk legger seg lagvis oppover mot taket.
Han ligger med armene langs siden, ubevegelig, og betrakter henne. Sigarettrøyken danner glidende mønstre i lufta.
God morgen.
Hun hvisker, ansiktet hennes er vendt bort.
Har du sovet godt?
Han kan ikke huske å ha sett denne kvinnen før, eller å ha invitert henne inn. Han lukker øynene, åpner dem igjen.
Hun sitter der ennå.
Hvem er du, hvisker han etter en stund.
Hvorfor hvisker du? hvisker kvinnen tilbake.
Hvorfor hvisker du? hvisker han.
Jeg hvisker ikke, svarer hun.
Han flytter seg nervøst på madrassen, synes plutselig at kvinnen med de røde leppene sitter for nært, at stillheten er ubehagelig og sekundene unormalt lange.
Han tenker på stemmen hennes, God morgen, hadde hun sagt, til ham, som en invitasjon til en samtale,
et bekjentskap,
kanskje til og med vennskap.
Nå er det for sent.
For en latterlig tanke, tenker han med det samme, at det skulle være for sent. Hun sitter der ennå, det er bare å...
Hun gjør et kast med hodet, håret lager bølger i luften.
Han legger merke til at haugen med støv er borte.
Har du støvsugd?
Han angrer med det samme han har sagt det.
Kvinnen med de røde leppene snur seg mot ham, smiler.
Hun svarer ikke, i stedet lirker hun en finger inn under stroppen på kjolen, lar den gli av skulderen. Først den ene, så den andre. Det er som om kjolestoffet smuldrer opp mellom fingrene hennes, og hun er naken.
Hun klyver opp i sengen, legger seg oppå ham. Hun er ikke tung, og han blir ikke forskrekket. Det er som om hun svever over ham. Øynene hennes er grå, og de holder blikket hans fast.
På nært hold ser han at huden hennes er full av sprekker, den ligner et gammelt lerret.
Den røde munnen er helt inntil hans, han puster inn det hun puster ut. Det lukter råttent, morgenånde blandet med sigarettpust, og noe annet, noe ubestemmelig, og innestengt.
Han blir tørr i halsen, kremter.
Hun har et hår mellom tennene, han drar i det. Det er langt, han må bruke begge hender for å få det ut. Hårstrået er vått av spytt, og i enden henger det en liten dott fuktig støv.
Kvinnen ler og presser leppene mot munnen hans.
De etterlater seg et rødt avtrykk.
Han føler seg med ett så levende. Kvinnen med de grå øynene ser på ham, og han fins.
Det er nok best at vi bryter den opp.
De to mennene ser på hverandre, den ene nikker mot inngangsdøra til leiligheten.
Den andre drar nervøst i bukseselene sine, legger øret mot døra og lytter, rister på hodet.
Jeg lukter ingenting, sier han, og flytter vekten fra det ene beinet til det andre.
Kjenner du ham? spør den første .
Kjenner og kjenner...den andre ser opp i lufta, som om han leter etter et passende svar.
Nei, jeg gjør ikke det.
Det er nok best at vi bryter opp døra.
Lufta inne i leiligheten står stille. De myser inn i halvmørket. Ingenting urovekkende så langt. Ingen stank av forråtnelse, ingen lik i taklampa, ingen schæfere som har forsynt seg av sin tidligere eiers hjernemasse.
Den ene trekker fra gardinene, og slipper dagslyset inn.
De to mennene blir stående og stirre på senga. Dyna er brettet til side, og på det hvite lakenet tårner det et fjell av hybelkaniner, som om innholdet av tre års forbruk av støvsugerposer er veltet ut på madrassen.
Sjuke folk, mumler den ene.
posted by frk.W at 4:32 a.m.
0 comments
