Lillian

28.02.07

Skrevet med utgangspunkt i en Hjemmet-reportasje om Lillian Müller.

Nå, hva har skjedd her?
Politimannen lener seg på underarmen og stikker hodet inn i bilen. Gerd synes ansiktet hans er ubehagelig nær hennes. Hun kjenner seg varm, håndflatene er klamme, grepet om rattet har sklidd fra ti på to til fem over halv fem.
Hun nøler. Politimannens ansikt kommer enda nærmere. Han er ubarbert, haken hans er pepret med stikkende stubber.
Jeg kolliderte visst, nærmest hvisker hun, og angrer med det samme på at hun ikke hevet stemmen et par hakk.
Nå kjenner hun pusten til politimannen, en varm vind over kinnet.
Plutselig trekker han hodet til seg, retter seg opp, vinduet på førersiden er dekket av politimage og en blank beltespenne. Han ler over taket på den hvite Fiaten. Konebilen, som barnebarna kaller den.
Politimannens hode er tilbake, han drar den solbrune neven over munnen, som om han vil fjerne alle spor av det upassende latterutbruddet.
Gerd åpner den lille luken i dashbordet og rekker ham vognkortet, roter litt i vesken etter portemoneen med førerkortet.
Jaha...Gerd, sier politimannen og gransker sertifikatet hennes.
Vil du nå fortelle meg hvordan du klarte å kræsje både med bilen foran deg, OG bilen bak deg?
Leppene hans strammer seg. Igjen fører han hånden mot munnen, setter tommel og pekefinger i hvert sitt kinn og trykker. Han ligner en fisk.
Det er usjarmerende å fikle slik med fjeset, tenker Gerd. Det er et tegn på usikkerhet.
Rundt bilen hennes har det samlet seg en liten gruppe mennesker, de står på fortauet, noen ute i kjørebanen, og peker på henne. Lener hodene mot hverandre, gestikulerer, går frem og tilbake langs den lille Fiaten. Et par av dem ser sinte ut, de rynker pannen og slår ut med armene. Det er pinlig, synes Gerd, og glir umerkelig litt lenger ned i setet. Aller helst skulle hun glidd helt ned på gulvet, til pedalene, men det er lite trolig at hun ville fått plass. Det er jo en ganske liten bil, og hun har jo lagt på seg litt i det siste.
Det er alle festlighetene, tenker hun bittert, nasjonaldagen, datterens fødselsdag den 16. juni, de late dagene på hytta i Mandal, med rips og vaniljesaus, fløteis og hveteboller fra Edgars bakeri.
Gerd, går det bra?
Politimannen prikker henne i skulderen, hun blunker forfjamset.
Det er viktig at du forteller meg hva som skjedde, forstår du det?
Gerd retter seg opp i setet, nå snakker han til henne som om hun var et barn.
Vet du hvem Lillian Müller er? Hun hever øynenbrynene og gjør seg hard i ansiktet.
Politimannen tenker seg om et øyeblikk, så smiler han, uten hender.
Er ikke det hun pornodama?
Hva!? Gerd kaster indignert på hodet. Pornodame? Lillian Müller er en flott kvinne, men ja, det kan hende at noen av hennes tidligere bedrifter har vært en smule, hva skal jeg si, på kanten, men hun har virkelig tatt seg sammen, og vet du hvor gammel hun er, jo det skal jeg si deg, hun er 55 år gammel, f e m o g f e m t i, og det ville du aldri gjettet ved å se på henne, hun ser ikke ut som en dag over tredve, og det helt uten plastisk kirurgi! Vel, hun har riktignok operert brystene, men det hadde hun virkelig ikke behøvd, spør du meg, for hun er så flott, holder seg så godt!
Politimannen ser uberørt ut. Gerd er skuffet over mangelen på respons etter et fyrverkeri av en forsvarstale.
Jaså, sier politimannen, men hva har Lillian Müller med kollisjonen din å gjøre?
Jo, du skjønner, Gerd griper siste nummer av Hjemmet, som ligger på passasjersetet, holder det frem mot politimannen,
tett opptil ansiktet hans.
I denne reportasjen om Lillian, hun blar raskt gjennom bladet mens hun snakker, forteller hun nemlig om hvordan hun holder seg så godt. Hun avslører hemmeligheten sin.
Gerd kremter og leser høyt fra ukebladet: ”...Ledig tid brukes til både fysisk og psykisk trening. Lillian går mye i trapper, og s t r a m m e r l å r o g r u m p e n å r h u n k j ø r e r b i l ."

Frobenius vs Marstein

17.01.07

En liten dekonstruksjon av en bitteliten del av Trude Marsteins "Gjøre godt" - i Nikolaj Frobenius' ånd.

P E T E R

Det lukter kaffe og gamle epleskrotter, dørene glir opp med et sukk. Peter planter først det ene beinet, så det andre, på perrongen. Blir stående. Etter en stund er det bare ham igjen, de andre reisende har forsvunnet i omfavnelser og sølvgrå stasjonsvogner.
Han drar trillekofferten etter seg over den lunkne asfalten, det bråker, vibrasjonene brer seg oppover i armen hans. Blikket sveiper over stasjonsområdet, forsikrer seg om at ingen er der, Karoline, det kunne hende. Det første møtet, å møtes igjen, med en støyende trillebag, en slik gamle damer gjør innkjøp med. Han er flau. Ingen skikkelige mannfolk bruker trillebag. Langsomt rusler han langs fortauene på vei mot hotellet, han bærer kofferten i hånda, den er tung, men han orker ikke bråket. Orker ikke at de små plastikkhjulene skal skjære natta i to. Det er nesten magisk, lyset og stillheten. Luktene. Han stanser i bunnen av en bakke. Der oppe, øverst til høyre, ligger huset han vokste opp i, der ligger foreldrene og sover. Før han får tenkt seg om, er han på vei opp bakken, skritter over det grønne stakittgjerdet han brukte tre dager på å male, den sommeren han fylte seksten. I hagen ved siden av lå hun, fire år eldre og nabojenta, og solte seg toppløs. Brystvortene, den brune huden, de langsomme penselstrøkene.
Han stiller seg under epletreet, mellom greinene har han utsikt til foreldrenes soverom, og ved siden av, gutterommet. To svarte hull på den hvite veggen, som øyenhulene i en hodeskalle. Han strekker ut hånda og plukker et eple. Det er fortsatt kun en kart. Han blir tørr i munnen, den bitre smaken henger igjen lenge etter at han har spyttet ut de halvtygde bitene. Han løfter kofferten, og skal til å svinge beinet over gjerdet da han ser henne. I nabohagen, hun står der, urørlig, og stirrer på ham. Det blonde håret lyser i halvmørket. Hun er kledd i en liten nattkjole, ikke noe mer. Føttene er bare, han ser på gresstråene som stikker opp mellom tærne, så anklene, de smale leggene. Lårene og magen som er dekket av det blanke stoffet. Brystene, fremdeles varme av sola. Han lurer på om brystvortene er stive. Han har lyst til å ta på dem. Han har alltid hatt lyst til å ta på dem, ta dem i munnen, erte dem med tungen.
Karoline, hvisker han.
Hun løfter kjolen. Han slipper kofferten.

Han sitter ved kjøkkenbordet. Moren står med ryggen til, hun koker kaffe.
Så hyggelig at du stakk innom, Peter. Hun smiler et sted inne blant rynkene.
Han smiler tilbake, nikker. Ansiktet kjennes stivt, det gjør vondt å smile. Huden sprekker og skaller av i store flak, som malingen på morens stakittgjerde. Han føler seg naken. Gammel.
Når begynner du i den nye jobben?
Peter kikker på den blinkende klokka på komfyren, halvveis skjult bak fett og noe som kan minne om tomatsuppe.
Klokka tolv, sier han. Om to timer og tjuesju minutter.
Han tar med seg kaffen og setter seg på trappa. Lufta er tjukk av blomster, han har vondt i hodet etter å ha tilbrakt natta under epletreet i hagen. En lang stund sitter han sånn, med øynene lukket, ansiktet tines langsomt opp. Han tenker på Karoline, på kroppen hennes, blodet blir varmt, det koker. Han åpner øynene. I et kort øyeblikk er han blendet, verden er en svimlende ballett av gule og oransje rundinger. Så ser han henne. Hun ligger midt på plenen, på et rødt håndkle. Hun leser noe, en bok, han klarer ikke å se tittelen. Boken kaster skygge over den nakne overkroppen.

Uff.
Han skvetter. Moren står i døråpningen bak ham.
Kan du skjønne hvorfor de må sole seg toppløse, ungdommen.
Hun rister på hodet, og ser ned på Peter.
Peter?
Karoline, mumler han.
Moren ler. Karoline, ja. Hun lå også slik, husker du?
Hun rister og rister på hodet, og han tenker at snart må noe løsne der inne. Hele tiden stirrer han på brystene. Brystene og det røde håndkleet. Morens stemme er en flue, en doven spyflue han forsøker å vifte vekk.
Eplet faller ikke langt fra stammen, sier spyfluen og surrer videre.

En gravstein søker sin fortelling

10.01.07

Oppgave:

Arbeidstittel : En gravstein søker sin fortelling
Arbeidsform : Grupper á 3
Forarbeid i gruppa : Finne felles gravstein, retning og idé med utgangspunkt i den døde.
Individuelt arbeid : Skrive en tekst knytta til en epoke i den dødes liv.
Gruppearbeid : Skape en samlet historie av de tre individuelle fortellingene.
Hensikt: Å bruke narrative grep på en bevisst måte i etterarbeid av teksten.

Jeg jobbet sammen med Aleks og Mari, mitt bidrag til teksten er den siste delen, hvor lille Helge sover. Gravsteinen fant vi på Vår Frelsers gravlund.



L i l l e H e l g e

Helge er et fint navn, tenker jeg og svøper den lille bylten i tørre håndklær. Han får fortsatt næring fra brystet, og lille Helge er tydelig sulten.
Er det en begynnende hoste der nede i håndklærne, eller er det bare en mors overfølsomhet? Det er nok ingenting, slik far ofte sa. Jeg vil også hjelpe andre, slik han gjorde. Tenne nytt håp for familier som sørger. Finne en livsviktig kur mot sykdommen jeg kjenner følgene av så altfor godt.
Nå hostes det igjen.

Utenfor faller snøen, og demper det som er av lyd.
Et vinterkaldt Oslo har suset fra vinden som eneste musikk gjennom gatene, et ekko av seg selv i tomme smug. Bare vekteren går sin langsomme marsj gjennom byen på kvelder som denne, og slik jeg sitter i vinduskarmen, kan skyggen hans skimtes langs hushjørnene. De går der sammen, men samtidig alene, vekteren og vinden.
Jeg gråter.

Som alle andre kvelder, ser han henne. Hun sitter urørlig inntil det kalde vinduet, men har visst fått selskap det siste året. Hvis det da ikke er tjenestepiken i huset, som bare passer den lille, bestandig tullet inn i kostbare tepper? Han husker godt den lille jenta som satt slik, og så etter faren sin helt til han gikk bort i sommer. Nok et offer for tuberkulosen, sykdommen som stille griper om skjebner, og tar livet av langt flere personer enn byens kjeltringer.
Han er sikker på at det er henne.

Med den lille i armene, da er hun kanskje eldre enn hun ser ut, det må han innrømme.
Øynene hans er ikke unge lenger, men der de har sviktet, har hukommelsen tatt over.
Han nikker stille for seg selv, og lar vinden drive tankene vekk.
Han kan hver minste gate, hver minste vei, og kjenner alle byens smug.
Han vet akkurat når han skal synge, for skrittene er gjennom vintre og somre blitt et system hjernen bruker som klokke. Han merker seg detaljen om jenta i vinduet og tipper alderen hennes for seg selv.
Uvitende om at til neste år vil hun atter sitte alene i karmen.



Han ligger der så stille og blank og ser på meg.
Du har alltid hatt et sånt skarpt blikk, helt siden fødselen.
Han har det uttrykket mange får når kroppen ikke vil henge med, men hjertet vil leve. Ansiktstrekkene har bleknet, og øyelokkene svakt søvnige, men blikket er skarpt.
Shhhhh, sier jeg og legger en kald klut på pannen. Den er varm og fuktig, han har sprunget flere mil uten å forlate sengen. Bena ligner en klump under teppet. Hele kroppen i halve sengen. Denne gutten jeg forguder, disse øynene som stirrer hull i brystet uten å blunke. Mamma, jeg er tørst.
Du kan ikke drikke noe ennå kjære deg. Snart.
Munnen som blir hengende, halvåpen etter et spørsmål.
Du er så nydelig lille venn. Han sikler, han puster. Ennå. Det er ikke over. Det går aldri over når dette er over. Noen må komme nå. Det surkler. Små spyttbobler i munnviken, den har sprukket. Det må svi, det svir. Jeg tørker forsiktig. Han bare stirrer. Så vondt når vinden blåser gjennom hullet.
Mamma. Stemmen er slepende og stille.
Jeg skulle vist deg isbreen. Alle mennesker burde se snøen falle på isbreen før de dør. Knokene hans som er så tørre, huden nesten blå, gjennomsiktig. Jeg må hente noen nå ellers mister jeg alt jeg har. Vannet ser blankt ut.
Gutten min, så trøtt du er. Mamma skal bre over deg nå, så skal du få noe å drikke.
Jeg setter meg på en stol og holder hånden hans i min. En mild lukt av såpe.
Det kommer til å gå fort.



Lille Helge sover. Det vesle ansiktet, den myke huden over de barnlige trekkene, en lett rødme.
Øyelokkene, med farge som skummetmelk, nesten gjennomsiktige.
Og bak dem...
Hva drømmer lille Helge?
De bløte leppene er krummet i et nesten usynlig smil.
Hva smiler lille Helge av?
Å fange sin første fisk.
Faren som rusker ham i luggen. Bra, gutt.
Å slippe fri sin første fisk.
Å sykle, de første nølende tråkkene.
Skrubbsår.
Plaster.
Og et kyss.
Varme sommerkvelder, mors latter, duften av nybakt brød.
Å være best i klassen på sju-gangen.
Å stå på kanten av timeteren, og ikke tørre å hoppe, men gjøre det likevel.
Den vakreste jenta i verden.
Å kysse den vakreste jenta i verden.
Mykt kjolestoff mot fingertuppene, varm hud, myk kropp.
Å miste den vakreste jenta i verden,
for så å oppdage at verden er full av vakre jenter.
En lykke så stor at den kjennes som sorg
fordi hjertet er nær ved å briste.
Å kalle sin mor for bestemor, dra på fisketur og ruske en gutt i luggen.
Sette fri en fisk.

Lille Helge sover. Han enser ikke moren som bøyer seg over ham og kysser det runde kinnet, stryker varsomt over det fredfulle ansiktet, det vesle hodet som hviler urørlig på puten.
Lille Helge sover , han drømmer ikke, han hører ikke moren hviske farvel.

Gutt (11)

06.01.07


Oppgave: Skriv en fortelling om en dag i en 11 år gammel gutt sitt liv - fra morgen til kveld. Fortellingen skal ka maks. 40 setninger. Teksten skal formidle guttens karakteristika (lynne, verdier, holdninger, væremåte osv.) og handlinger.
Teksten skal publiseres i et magasin for foreldre med skolebarn.

Hensikten med oppgaven er å bruke prinsippet om å skape leseopplevelse gjennom bruk av tomme plasser som fortellingsåpner for mottaker.


Vennen, du må våkne.
Mora rugger ham fra side til side, ansiktet hennes er oppsvulmet, som om det holder på å smelte.
Våkne, klokka er sju.
Ordene er klissete, som dobbeltsidig teip.
Hun smører matpakke til ham, står ved kjøkkenbenken og skraper videre med den rustne stemmen. Baksiden av lårene hennes er bulkete, eller boblete, mange små groper tett i tett. Han lukker øynene mens han tygger grovbrød med jubelsalami, og forsøker å ikke tenke på at mora går i oppløsning.

Etter skolen blir Sjur med ham hjem. Han har ofte med seg noen hjem, nesten hver dag. Det er alltid de som spør, aldri han. Det er så morsomt hjemme hos deg, sier de. Du får lov til så mye, også har du så mange tv-spill. Mora di er kul, jeg skulle ønske mora mi var sånn. Sier de.
Klokka seks roper mora fra kjøkkenet.
Ansiktet hennes har krympet igjen.
Nå er det middag, kanskje Sjur vil spise sammen med oss?
Han ser på mora, gransker henne. Øynene hennes er grønne, hun blunker sakte, det høyre øyelokket er litt treigere enn det venstre. Han har sett bilde av henne fra da hun var ung, klassebilde, hun var den peneste av alle.
Kan du ikke spørre Sjur om han vil ha mat?
Leppene hennes er rynkete, myke furer som former sløve ord. Midt på leppene, både opp og nede, som et skille mellom den spyttvåte innsiden og det tørre utenfor, løper en blålilla strek. Tennene er også blå, det ser ut som hun har spist blåbær.
Sjur må hjem, sier han og går inn på rommet.
Sjur, du må gå.
Hvorfor det?
Fordi vi skal spise.
Hva skal dere spise da?
Pølser i brød.
Sjur stirrer på ham. Pølser i brød?, sier blikket hans. Til middag?
Kan ikke jeg spise her? spør han, tynt og håpefullt.
Nei.
Hvorfor ikke?
Fordi mamma sa det, at du måtte gå hjem.

Han ligger i senga, hører mora romstere på kjøkkenet. Hun har vært inne og sagt god natt, hun luktet røyk og snakket masse med den hvislende stemmen. Han lukket øynene og lot som om han sov.

Han tenker på den heksa i Trollmannen fra Oz, vestheksa, og hvordan Dorothy og de andre måtte drepe henne, slik at de kunne få det de ønsket seg. Dersom han helte en bøtte vann over mora, kanskje hun også ville smeltet da.

Oslo 2050

Utstilling på rådhusplassen 15. desember 2006

Sjekk ut hjemmesiden:

www.oslo2050.no

Hvordan vil Oslo være i 2050? Hvordan ser byen ut? Hven styrer landet? Hvordan er det å leve i Oslo i 2050? Hvilke nye ord og oppfinnelser har vi fått?

Et samarbeid mellom Tekst og AD.

Jeg var på gruppe med Naomi (AD), Rannveig (TXT), Markus (TXT) og Jens (AD). Vårt prosjekt fikk navnet Kollektopol.