Den hellige Magne av midtrekka

En personlig og subjektiv betraktning av Anders Hegers essay, publisert i spalten Heger på søndag i Dagsavisen, 24.12.06, med utgangspunkt i de tre narratologiske nivåene.

http://www.dagsavisen.no/debatt/kommentar/article2485778.ece


Denne teksten ble publisert på julaften. Den handler i utgangspunktet om noe som for mange er synonymt med høytiden, nemlig juleevangeliet. At høytlesning fra Bibelen, idet julen ringes inn, ikke forekommer i de fleste hjem i våre dager, er nok sannsynlig, men for noen er det visst tradisjon at elever i barneskolen dramatiserer evangeliet om Jesu fødsel i dårlig ventilerte gymsaler fulle av nervøse familiemedlemmer.
Vi satte opp Folk og røvere i Kardemommeby. Jeg var esel. Etter Anders Hegers mening er dette trolig en bedre rolle enn juleevangeliets vertshusholder. Eselet i Kardemommeby, altså jeg, var med i de fleste scener, og om jeg ikke husker feil, så fungerte jeg også ypperlig som sufflør, der jeg stod på alle fire og hvisket replikker til mine stotrende klassekamerater. Eselet reddet den forestillingen. Vertshusholderen reddet ingenting. Han er jo ikke engang nevnt i den bibelske fortellingen, skriver Heger. Han er bare fyllmasse, lagt til for enkelhets skyld.
Eller...reddet vertshusholderen kanskje julen? I det minste juleevangeliet. For hva hadde skjedd dersom denne mannen ikke hadde forvist Josef og hans høygravide kone til stallen? Dersom han hadde gitt dem et rom, spandert det på det stakkarslige paret. Sett at han lot dem sove der, og Jesus ble født på et vertshus, og ikke i en stall, lagt i en seng, og ikke i en krybbe. Vertshusholderen hadde våknet midt om natten av febrilsk banking på døren, og søvndrukken funnet en lang kø av sauer, hellige konger, esler og gjetere på trappa. Det er fullt, hadde han sagt, litt oppgitt, pell dere vekk! Og jesusbarnet hadde ikke fått noen gaver, ingen røkelse, ikke noe gull, ikke engang et lite lam. Det hadde ikke blitt rare evangeliet å framføre i en gymsal, men det hadde handlet om nestekjærlighet.

Men fortellingen er der allerede. Den er skrevet, fortalt og fortalt igjen. Vi kan den, alle sammen, kristen eller ei.
Vertshusholderen er en representant for alle sine kolleger som viste bort Josef og Maria. Han er et påfunn fra lærerværelset, og dermed også den nestekjærligheten han utviser med replikken ”...men dere kan sove i stallen”.

Det er en fin, liten historie om Magne, den tykke statisten, og hans portrettering av vertshusholderen i klassens julespill. Magne vekker medfølelse, han er nervøs, men han kommer seg gjennom det. Men så drar Heger en parallell fra vertshusholderen til oss. Vi er Magne, vi er statister, sier han. Josef og Maria blir flyktninger, asylsøkere, herberget blir Norge. Nå handler det plutselig om flyktningepolitikk. Teksten skifter fra julehygge til tam samfunnskritikk. ”Det er fullt”, sier Magne, ”men dere kan sove i stallen”. Hvor er stallen? Et slitent asylmottak på en nedlagt flyplass på Lista? Er det nestekjærligheten Heger snakker om?
Når Heger sier at vi er statister, fratar han oss all betydning, foruten den å ta opp plass og bidra til å gjøre det hele mer troverdig. Statister i et stykke som allerede er skrevet, med et utfall som allerede er bestemt. Er det verdien av å være et menneske? Å bli tildelt en rolle som er skrevet inn i etterkant, for at den tykke, uinteressante eleven også skal få være med i forestillingen...i evangeliet etter Bjarne Håkon Hansen.