Stemningsrapport

27.09.06

Oppgave:

En stemningsfortelling fra Oslo sentrum. Fortell om et godt samvær eller et hyggelig forhold mellom to personer dere observerer med selvsyn. Samtalen må være observert på avstand og kan foregå på en kafé, på buss/trikk, på en benk, i en kø, i en ventehall - hvor dere vil.
Tenk tekststrategisk i forhold til å skape bevisste språklige valg: bilder, språkrytme, temperament, temperatur og overganger (innledning, mellom setninger, mellom avsnitt og avslutning) som bærende elementer i teksten.

Fortellingen skal publiseres i et gratismagasin for Oslos befolkning, og er distribuert gjennom utesteder, bokhandlere, musikkforretninger, teater og kinoer.

k a r l & i n g e b o r g

Jeg har observert dem en stund nå. I flere dager faktisk, og hver dag skjer dette:
Hun kommer først. Skrider gjennom lokalet, lik en lærerinne blant rader av elever fordypet i eksamensoppgaver. Hun ser verken til høyre eller venstre, blikket er festet på bord nr. 19. Alltid det samme bordet, de samme stolene. Hun støtter seg mot bordplata og senker kroppen ned på stolen, langsomt, som om hun skulle ta et bad, og temperaturen i vannet var en smule for høy. Hun åpner håndvesken og tar opp en ølbrikke, plasserer den foran seg på bordet, og først nå ser hun seg rundt i rommet.
Ja, ja, hei, en øl, takk, jada, det går bra, litt vondt i hofta bare, jada, og med deg?
Hun tar en slurk øl, smatter med tungen. Lar hånda gli over bordets glatte overflate, børster bort noen usynlige smuler, tar en ny slurk øl. Hun er nøye med å sette glasset fra seg midt på brikken.
Døren går opp, han kaver litt med matvareposen som har floket seg sammen med krykkene, og parkerer dem ved siden av avishyllen, før han begynner på den neste oppgaven; nemlig å komme seg bort til henne, til stolen, til en halvliter. Det er ikke langt mellom bordene, han støtter seg på stolryggene, han er Tarzan og pinnestolene hans lianer. I sakte film forserer han jungelen av caffe latte, ferskpressa juice og pitabrød.
Endelig er han fremme. Hun åpner vesken på ny, tar opp enda en ølbrikke, skyver den over mot ham. Han gransker den, selv om han har sett den hundre ganger før. Den er firkantet, en mørkerød kant rammer inn en pint Kilkenny. Han snur den, den er identisk på begge sider. Han får en øl, servitøren passer på å plassere den over bildet av Kilkennyen. Det er med vante bevegelser han fører glasset mot munnen.
Hun reiser seg uten å si et ord, stiller seg like utenfor døren og tenner en sigarett. Før han får gjort noe særlig mer enn å registrere at hun er borte, sitter hun der igjen. Alltid to trekk, ikke mer. Ute begynner det å bli mørkt, servitøren tenner et telys på bordet deres. Begge stirrer på den lille flammen, før hun bøyer seg mot den og blåser den ut. De nikker til hverandre, og tar en slurk hver. Slik sitter de, tause for det meste, men det hender en av dem sier noe, og den andre mumler et svar. Når ølet er drukket opp, heiser han armen i været, V-tegnet til topps. Han spøker med servitøren, kysser henne på håndbaken og spør om de skal gifte seg, han ler med de tannløse gommene. Etter seks øl, tre på hver, kanskje fire, betaler han. Han betaler alltid, han behøver ikke regning, han vet hvor mye de har drukket for. Han stabler seg på beina, subber mot utgangsdøra, avisstativet, matvarene, og krykkene, sender et vått slengkyss til servitøren. Fra bord nr. 19 høres latter, en langsom, skingrende latter. Jada, ler hun, og pakker ølbrikkene ned i veska.