Alt jeg forteller er sant

27.02.2007

Oppgave: Skriv en tekst som åpner med "Alt jeg forteller er sant..."


Alt jeg forteller nå er sant.
Da jeg ble født døde min far. I samme øyeblikk som jeg gled ut av åpningen mellom min mors ben, falt han om og var død. Uten en lyd og uten forvarsel, det var som om han bare sluknet. Dette hendte før det ble vanlig at de kommende fedrene fulgte med sine prustende kvinner inn på fødestuen, de ventet utenfor. Gulvet i venteværelset var grønt, ingen filleryer, bare grønn linoleum.
Min mor hadde rukket å presse ut både meg og morkaken, pleierskene hadde klippet over navlestrengen, vasket meg og tullet meg inn i et lyseblått teppe. Først da hun fikk sitt nyfødte barn i armene, og øynene ble blanke, oppdaget min mor at han ikke var der.
Du kunne ikke sett om min mann står ute på gangen, spurte hun en pleierske.
Pleiersken nikket høflig og forsvant ut døren.
Min mor vugget meg, smilte med øyne som to smale streker, hun var ved å sprenges av trang til å dele denne nye, blendende kjærligheten med noen, med ham.
Lille skatt, hvisket hun ned i det lyseblå teppet, jeg elsker deg så høyt allerede. Snart skal du få møte din far, og han vil elske deg like høyt.
Det gikk i døren, det var pleiersken som kom tilbake.
Der er du. Hvor er min mann?
Det er det jeg vil snakke med deg om.
Hva er det? Fant du ham ikke?
Pleieren så ned i gulvet, bort på døren, ut av vinduet, hun så alle andre steder enn på min mor.
Det var da hun begynte å synge. Min mor åpnet munnen og sang. Den stakkars pleiersken visste ikke hva hun skulle gjøre. Fortvilet forsøkte hun å snakke til henne, men min mor hørte ikke, hun ville ikke høre, hun sang.
Da de kom og hentet meg fortsatte hun å synge, og det har hun gjort siden.
Det er ingen vakker sang, heller ikke en jeg kjenner, men disse fremmede tonene fant veien til henne. Hun makter vel ikke å holde dem inne, eller kanskje hun føler hun skylder den såpass, sangen, siden den valgte henne. Selv tenker jeg ofte at det ikke bare var min far som døde den dagen.