Frobenius vs Marstein

17.01.07

En liten dekonstruksjon av en bitteliten del av Trude Marsteins "Gjøre godt" - i Nikolaj Frobenius' ånd.

P E T E R

Det lukter kaffe og gamle epleskrotter, dørene glir opp med et sukk. Peter planter først det ene beinet, så det andre, på perrongen. Blir stående. Etter en stund er det bare ham igjen, de andre reisende har forsvunnet i omfavnelser og sølvgrå stasjonsvogner.
Han drar trillekofferten etter seg over den lunkne asfalten, det bråker, vibrasjonene brer seg oppover i armen hans. Blikket sveiper over stasjonsområdet, forsikrer seg om at ingen er der, Karoline, det kunne hende. Det første møtet, å møtes igjen, med en støyende trillebag, en slik gamle damer gjør innkjøp med. Han er flau. Ingen skikkelige mannfolk bruker trillebag. Langsomt rusler han langs fortauene på vei mot hotellet, han bærer kofferten i hånda, den er tung, men han orker ikke bråket. Orker ikke at de små plastikkhjulene skal skjære natta i to. Det er nesten magisk, lyset og stillheten. Luktene. Han stanser i bunnen av en bakke. Der oppe, øverst til høyre, ligger huset han vokste opp i, der ligger foreldrene og sover. Før han får tenkt seg om, er han på vei opp bakken, skritter over det grønne stakittgjerdet han brukte tre dager på å male, den sommeren han fylte seksten. I hagen ved siden av lå hun, fire år eldre og nabojenta, og solte seg toppløs. Brystvortene, den brune huden, de langsomme penselstrøkene.
Han stiller seg under epletreet, mellom greinene har han utsikt til foreldrenes soverom, og ved siden av, gutterommet. To svarte hull på den hvite veggen, som øyenhulene i en hodeskalle. Han strekker ut hånda og plukker et eple. Det er fortsatt kun en kart. Han blir tørr i munnen, den bitre smaken henger igjen lenge etter at han har spyttet ut de halvtygde bitene. Han løfter kofferten, og skal til å svinge beinet over gjerdet da han ser henne. I nabohagen, hun står der, urørlig, og stirrer på ham. Det blonde håret lyser i halvmørket. Hun er kledd i en liten nattkjole, ikke noe mer. Føttene er bare, han ser på gresstråene som stikker opp mellom tærne, så anklene, de smale leggene. Lårene og magen som er dekket av det blanke stoffet. Brystene, fremdeles varme av sola. Han lurer på om brystvortene er stive. Han har lyst til å ta på dem. Han har alltid hatt lyst til å ta på dem, ta dem i munnen, erte dem med tungen.
Karoline, hvisker han.
Hun løfter kjolen. Han slipper kofferten.

Han sitter ved kjøkkenbordet. Moren står med ryggen til, hun koker kaffe.
Så hyggelig at du stakk innom, Peter. Hun smiler et sted inne blant rynkene.
Han smiler tilbake, nikker. Ansiktet kjennes stivt, det gjør vondt å smile. Huden sprekker og skaller av i store flak, som malingen på morens stakittgjerde. Han føler seg naken. Gammel.
Når begynner du i den nye jobben?
Peter kikker på den blinkende klokka på komfyren, halvveis skjult bak fett og noe som kan minne om tomatsuppe.
Klokka tolv, sier han. Om to timer og tjuesju minutter.
Han tar med seg kaffen og setter seg på trappa. Lufta er tjukk av blomster, han har vondt i hodet etter å ha tilbrakt natta under epletreet i hagen. En lang stund sitter han sånn, med øynene lukket, ansiktet tines langsomt opp. Han tenker på Karoline, på kroppen hennes, blodet blir varmt, det koker. Han åpner øynene. I et kort øyeblikk er han blendet, verden er en svimlende ballett av gule og oransje rundinger. Så ser han henne. Hun ligger midt på plenen, på et rødt håndkle. Hun leser noe, en bok, han klarer ikke å se tittelen. Boken kaster skygge over den nakne overkroppen.

Uff.
Han skvetter. Moren står i døråpningen bak ham.
Kan du skjønne hvorfor de må sole seg toppløse, ungdommen.
Hun rister på hodet, og ser ned på Peter.
Peter?
Karoline, mumler han.
Moren ler. Karoline, ja. Hun lå også slik, husker du?
Hun rister og rister på hodet, og han tenker at snart må noe løsne der inne. Hele tiden stirrer han på brystene. Brystene og det røde håndkleet. Morens stemme er en flue, en doven spyflue han forsøker å vifte vekk.
Eplet faller ikke langt fra stammen, sier spyfluen og surrer videre.